Arbeidsminister Tonje Brenna er i gang med en av sine viktigste jobber det neste året, en ny pensjonsreform. Hun sier regjeringen vil støtte Pensjonsutvalgets forslag om å heve pensjonsalderen i form av en bevegelig aldersgrense som øker i takt med forventet levealder. Hun innrømmer at reformen ikke blir billig, men sier alternativet betyr at systemet kollapser.
Det er ikke vanskelig å følge Brennas enkle regnestykke når det gjelder demografi. Vi blir for mange pensjonister og for få arbeidstakere. Staten kan ikke fortsette å bruke mye mer penger enn det nordmenn betaler inn i skatt. Derfor er det ingen høylytte protester fra LO, bortsett fra det forventete kravet om at «sliterne» må tas vare på og gis en sikkerhetsventil. Det krever også budsjettpartner SV.
Outsourcing av ansvar
Det må på plass. Den normerte pensjonsalderen er i dag 67 år, men mange arbeidstakere kaster inn håndkleet lenge før det. Det har flere årsaker. En stor andel er rett og slett utslitt og preget av en fysisk krevende jobb. Men det skyldes også et arbeidsmarked som ikke er veldig glad i seniorer. Brenna må gjerne mene at vi skal stå lenger i jobben, men det hjelper ikke når arbeidsgiverne vil ha deg ut straks du passerer 60, eller knapt ansetter folk over 50. Det er et stort sprik mellom reformens ambisjoner og realitetene i store deler av arbeidsmarkedet; særlig i det private, men også i det offentlige.
Intense gatekamper: - Utfører bakholdsangrep
Det er selvfølgelig utfordrende å lage en reform som passer et framtidig arbeidsmarked. Mange av dagens «sliter›-jobber vil fortsatt være der om 30-50 år og lengre enn det. Alle kommer heller ikke i framtida til å sitte bak en pc. Men mye kommer også til å være dramatisk endret. Det vet vi allerede. Robotene er på frammarsj, og mange jobber som i dag utføres av mennesker, vil i overskuelig framtid overtas av roboter og kunstig intelligens.
Spådommene fra dem som forsker på teknologi og arbeidsliv er at vi derfor i framtida kommer til å jobbe mindre, ikke mer. Det er i tråd med utviklinga de siste tiåra med kortere arbeidstid, lengre ferier og større vekt på fritid. Det er heller ikke gitt at morgendagens eldre blir så mye sprekere, selv om de lever lenger. Favorisering av yngre ansatte vil fortsette.
Alle disse faktorene og flere til er sikkert med i Brennas vurderinger. Men det er altså ikke bare et regnestykke som skal gå opp. Det er snakk om virkelige liv og til syvende og sist et spørsmål om hvordan samfunnet organiseres og fungerer.
