DEBATT

Utslipp i klesindustrien

Må på slankekur

Mote-systemet må innse at det har overlevd seg selv

MÅ SLANKES: - At slanking av klesbransjen trengs, er det lite diskusjon om, men hvilken kur virker, spør innsenderne. Foto: Shutterstock/NTB

MÅ SLANKES: - At slanking av klesbransjen trengs, er det lite diskusjon om, men hvilken kur virker, spør innsenderne. Foto: Shutterstock/NTB

Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

NRKs tv-serie «Sløsesjokket» er en vekker for oss alle når det gjelder hvor mye avfall vi produserer i Norge, og tekstiler blir viet et eget program, naturlig nok. Vanligvis er januar-slankekuren for at vi skal passe inn i klærne våre igjen, men kanskje det er en helt annen slankekur som skal til?

Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson.
Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson. Vis mer

Januar betyr salg på allerede billige klær, en effektiv måte å rydde det som ikke lenger er moderne ut av butikkene. Det er også høysesong for bytting av varer, og i år mer enn noensinne vil dette gjelde nettbutikkene. Hvor blir det som returneres av? Og det som ikke blir solgt på salg? Det er ikke så lett å avdekke, men avsløringer i pressen peker mot storstilt destruering. Forbud mot denne praksisen er forhåpentlig rundt hjørnet i hele EU. Men det er ikke bare butikkene som har behov for å rydde.

Hjemme har vi stappfulle skap og skuffer som er like sprengte som bukselinningen etter julemiddagen. Noe må ut for å gi luft, eller for å få plass til noe nytt. Hvor disse klærne ender, er et av temaene «Sløsesjokkets» episode om tekstiler og klær tar opp, når de besøker Fretex’ mottak i Oslo.

At slanking av klesbransjen trengs, er det lite diskusjon om, men hvilken kur virker? Bransjen skylder på forbrukerne, ikke direkte men indirekte, gjennom å skulle «lære dem opp» til å bli grønnere. Forbrukere, derimot, kan like godt skylde på bransjen og dens hardhendte markedsføring. Myndighetene har så langt vært helt fraværende, men noe kan være i ferd med å skje.

EU har fremmet et forslag hvor såkalt «planned obsolesence» (planlagt foreldelse) skal straffes økonomisk. Mange er lei av mobiler, pc-er, printere og vaskemaskiner som teknisk sett bare skal vare så og så lenge, og som er dyrere å reparere enn å erstatte. Da nylonstrømper og lyspærer var teknologiske nyvinninger, ble de laget slik at de varte nærmest evig.

Industrien fant fort ut at dette var en dårlig forretningsidé og gjorde om på produktene går fort i stykker. Det er ikke noe tvil om at vi er lei av dette, og vi heier derfor på EU. Men hva da med mote? Er det ikke planlagt foreldelse å lage klær slik at sjansen for at vi liker dem neste år er minst mulig?

Dette og mye mer om hvordan vi kan stoppe sløsingen i tekstilenes verden vil være tema på seminaret i regi av Avfall Norge, OsloMet og Forbrukerrådet i anlednings NRKs fokus på dette problemet. Vi vil blant annet sett fokus på motens flørt med. og skamløse frieri, til planlagt foreldelse. Nå er det kanskje på tide med en skilsmisse? For det er vel liten grunn til å tro at EU vil forby mote.

Mote som system utviklet seg i en hierarkisk verden. Overklassen fulgte moten, men de var få og det var rikelige med tjenere og andre som kunne slite ut og bruke opp klærne. Overklassen var liten, så deres sløseri hadde nedstrøms mottakere. Når klærne ikke lenger var moderne, gikk de nedover i et strengt klassesystem. Selv om klærne ble laget for å være moderne, ble de også laget for å vare lenge. De ble stadig sydd om, reparert og vedlikeholdt til de var filler som omreisende klutesamlere distribuerte til resirkulering. Brukte klær kunne også ende opp som salgsvare, og var dermed de første ferdigsydde klærne som det var et marked for. Nye klær ble sydd tilpasset den enkelte kunde.

Til tross for dette var myndighetene svært opptatt av å forhindre at folk flest la seg til luksuriøse vaner. Luksusforbudene, som de ble kalt, fantes i hele vår unionstid med Danmark. Det var forbud mot importerte stoffer, silke, enkelte farger, og selvsagt ekstravagante teknikker som kniplinger. Det virker fjernt på oss i dag, men når man ser på den videre historien, var datidas styresmakter muligens forutseende?

Som et resultat av industrialisering, og etter hvert globalisering, ble moten «demokratisert» av en bransje som produserte stadig billigere, og i større og større kvanta. Vekst er jo mantraet i vår vestlige verden, og motebransjen bidro villig. Etter hvert fulgte sportsbransjen også etter, og ble både sesongpreget og mer og mer spesialisert. Vi som vokse opp med anorakken, universalplagget, året rundt, fikk ei jakke for ditt og en for datt, og flere og flere klesskap. Noe kunne selvsagt arves og gå videre til loppemarkeder, men mer og mer ble nedstrøms mottakene borte – med unntak av den tredje verden, som inntil nylig tok imot de enorme mengdene. Men nå stopper også dette opp.

At bruktsalg av klær skulle bli den nye måten å fornye garderoben på, slik flere har spådd, synes lenger unna enn på lenge. Denne gangen med bakgrunn i pandemien. Derimot har nettsalget av billigmote tatt av.

Vi har kommet dit at avløpsrøret er tett, det er full forstoppelse. En tekstil-slankekur må til slik at den globale produksjonen er passe stor for klodens befolkning, og ressursenes tålegrenser. Først da vil reparasjon og gjenbruk virkelig lønne seg. For å få til dette må myndighetene inn med virkemidler som virker. Mote-systemet må innse at det har overlevd seg selv. Planlagt foreldelse er «so last season».

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer