DEBATT

Ideologi og politikk:

Marx' gjenferd

Historien har vist at de avgjørende politiske motsetningene ikke går mellom ulike klasser, men mellom kampen for demokrati og mot diktatur.

FINNES IKKE: I partiet Rødts prinsipprogram heter det for eksempel at de bygger på «sosialistiske ideer» og i tillegg bygger sin forståelse på «marxistisk teori». Det finnes imidlertid ingen forbindelse mellom Marx og sosialismen, skriver kronikkforfatteren. Her er Bjørnar Moxnes, partileder i Rødt. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
FINNES IKKE: I partiet Rødts prinsipprogram heter det for eksempel at de bygger på «sosialistiske ideer» og i tillegg bygger sin forståelse på «marxistisk teori». Det finnes imidlertid ingen forbindelse mellom Marx og sosialismen, skriver kronikkforfatteren. Her er Bjørnar Moxnes, partileder i Rødt. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Mytedannelser, dogmer og ideologiske vrangforestillinger er noe som hører hjemme på de politiske ytterfløyene, både til høyre og venstre. I særlig grad er de til tider blitt synlige hos de mer ytterliggående og ideologiske delene av venstresiden, både i Norge og internasjonalt.

HØRING: Det foregår en høring om stormingen av Kongressen 6. januar 2021. Høringen skal bringe klarhet i om Trump hadde skyld i stormingen av Kongressen. Video: Reuters Vis mer

I ulike varianter og utforminger, har disse i alle år beveget seg innenfor et virkelighetsområde og en terminologi som på et mer mytisk enn realitetsorientert vis demonstrerer denne bevegelsens politiske visjoner.

Sentrale grunnbegreper som opp gjennom historien har gjenspeilet venstresidens grunnideer på forskjellig vis er for eksempel sosialisme, kommunisme, revolusjon, «proletariatets diktatur», osv. Viktig er også helt sentrale navn og ideologer som Marx og Lenin og i noen grad for eksempel Stalin og Mao, alt avhengig av eksakt hvilken bevegelse eller retning på venstresiden en bekjenner eller bekjente seg til.

For å ta selve begrepet sosialisme, som jo er grunnleggende for de aller fleste bevegelser på venstresiden, også for partier som bekjenner seg til det liberale demokratiet, men hvor det likevel ligger nedfelt i begrepet at det representerer et brudd med kapitalismen, er dette i realiteten tuftet på en god del misforståelser.

Sosialistiske forestillinger og bevegelser er i seg selv eldre enn for eksempel både Marx og Lenin, men blir likevel sterkt assosiert med disse teoretikerne.

Likeså, men i snevrere grad, gjelder dette ideen om kommunisme. Når det gjelder sosialisme, har det hos enkelte oppstått en misforståelse om at dette særlig kan begrunnes ut fra Marx. I partiet Rødts prinsipprogram heter det for eksempel at de bygger på «sosialistiske ideer» og i tillegg bygger sin forståelse på «marxistisk teori». Det finnes imidlertid ingen forbindelse mellom Marx og sosialismen.

Marx snakker så å si aldri om sosialisme, og når han i bare et par fotnoter refererer til begrepet, f.eks. i «Kapitalen», er det stort sett i negative og nedsettende termer, f.eks. som «småborgerlig finurlighet», osv. I tiden etter Marx oppsto imidlertid en oppfatning om at en med utgangspunkt i ham kunne begrunne en historisk revolusjonær utvikling fra kapitalisme via et stadium av sosialisme styrt av arbeiderklassen, før det endelige kommunistiske og klasseløse samfunnet framsto som en realitet.

Slike forestillinger eksisterte ikke hos Marx, tvert imot opererte han bare med en kapitalisme som bare lot seg overskride gjennom en opphevelse av selve kapitalforholdet.

Det er ikke slik som Lenin – og det en må karakterisere som de bolsjevistiske kuppmakerne – som kom til makten i Russland i 1917 hevdet, at de hadde avskaffet kapitalismen ved å innføre et såkalt sosialistisk samfunn. De hadde bare erstattet en privat basert kapitalisme med en statskapitalisme, supplert med et brutalt partidiktatur over både arbeidere og andre klasser. Alle kapitalens grunnkategorier besto fortsatt, det vil si penger, pris, kapital, vare, lønnsarbeid, osv.

Det ble hevdet at de hadde innført et proletariatets diktatur der arbeiderklassen hadde overtatt makten. En overskridelse av kapitalismen innebærer imidlertid ikke noen maktovertakelse fra verken arbeiderklassens eller andre klassers side. Tvert imot betyr det alle klassers opphevelse sammen med selve kapitalforholdet og pengene.

Pengenes og kapitalens opphevelse innebærer altså selve klassekategoriens opphevelse og arbeiderklassen innehar følgelig ikke noen spesiell «revolusjonær» rolle i denne endringen.

Opphevelsen av kapitalforholdet innebærer automatisk opphevelsen av lønnsarbeidet og dermed også av arbeiderklassen som «klasse». Karl Marx er helt klar på dette punktet. Det eksisterer ikke noe «sosialistisk» overgangssamfunn» etter kapitalismen, fordi denne sosialismen også er en kapitalisme, bare på statsnivået. Noe som bl.a. er blitt utdypet av den danske Marx-kjenner Gustav Bunzel.

Hva så med «proletariatets diktatur»? Vel, Marx nevner det noen ganger, men tatt i betraktning av at det er lansert på 1800-tallet da det brede lag av folket var sterkt undertrykt, og i tillegg at hans uttalelser kan framstå som noe uklare, er det rimelig å anta at han egentlig mente en slags frigjøring av alle grupper i samfunnet.

I så måte er det rimelig å fastslå at dette «proletariatets diktatur» i Marx’ betydning for lengst er innført i alle de virkelig etablerte liberaldemokratiske stater. I Norge ble dette endelig innført i 1919 hvor allmenn stemmerett og andre demokratiske rettigheter omsider var fullt ut etablert. Et system som sikrer alle borgere full deltakelse i styringen av landet. Dette utgjør på sin side den fullstendige «folkeviljen» eller «folkemakten».

Dette «proletariatets diktatur» har pr. i dag i Norge – mot stemmene til rundt 10–15 prosent av folket, som ved å støtte partiene SV og Rødt som på sin side ønsker et statskapitalistisk styre –kalt «sosialisme»–valgt i stedet å støtte partier som går inn for et privatkapitalistisk system–vel å merke med alle de liberale og demokratiske rettigheter som nettopp utgjør dette «proletariatets diktaturets» grunnlag.

For øvrig har historien vist at de avgjørende politiske motsetningene ikke går mellom ulike klasser, men mellom kampen for demokrati og mot diktatur.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer