DEBATT

Rasisme i fotballen

Massiv hets og sjikane

Buyako Saka gikk fra å være blant Englands største kommende stjerner, til ikke engang å bli sett på som engelsk.

STJERNESKUDD: Buyako Saka bommet på en avgjørende straffe i EM-finalen. Konsekvensen var ikke bare et tap, men massiv hets og sjikane mot ham som person, skriver artikkelforfatteren. Her får Saka trøst av lagkameraten Harry Kane. Foto: Laurence Griffiths / AP
STJERNESKUDD: Buyako Saka bommet på en avgjørende straffe i EM-finalen. Konsekvensen var ikke bare et tap, men massiv hets og sjikane mot ham som person, skriver artikkelforfatteren. Her får Saka trøst av lagkameraten Harry Kane. Foto: Laurence Griffiths / AP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Arina Aamir
Arina Aamir Vis mer

Englands spiller Buyako Saka er 19-åringen som ble sett på som et kommende stjerneskudd. Han kunne endt opp som en helt og tatt England til finaleseier i EM. Dessverre bommet han på en avgjørende straffe. Konsekvensen var ikke bare et tap, men massiv hets og sjikane mot ham som person.

FEST: Her starter Italia festen etter å ha vunnet EM på Wembley. Reporter: Marte Nyløkken Helseth / Dagbladet TV. Vis mer

Nå er han ikke lenger britisk. Han er ikke engelsk nok heller. Saka har en annen hudfarge enn majoriteten, og etter at han bommet gjør det ham annerledes enn alle de andre. I tillegg var han tydeligvis for ung, da. Bare 19 år. «Aldri gi et slikt ansvar til en 19 åring», har jeg sett at det står i sosiale medier.

Saka gikk fra å være blant Englands største kommende stjerner, til å ikke lenger engang bli sett på som engelsk. Du kan snakke om ferdighetene og spillet hans, men hudfargen eller alderen hans gjør ham verken mindre dyktig eller mindre egnet til å spille på det engelske landslaget.

Dette er et soleklart eksempel på at rasisme fortsatt eksisterer, og at det er et betydelig problem vi er nødt til å forandre på. Tiden er overmoden for å ta et ordentlig oppgjør med dem som hater.

Det er vanskelig å tro at vi i 2021 må fortsette å kjempe denne kampen. At man fortsatt må ha klare stemmer for å gå imot dem som splitter oss. Og at man nok en gang må bygge bruer for å vise at vi ikke er så ulike som noen skal ha det til.

Nå er vi i 2021 og etter Black Lives Matter-bevegelsen i fjor håpet jeg på at ting har forandret seg. Jeg håpet på at man begynte å se hverandre for den man er framfor hvordan man ser ut. Jeg trodde at vi har kommet lenger i kampen om å skape handling for forandring. Og jeg håpet på at vi har fått en felles forståelse for hva dette hatet kan gjøre med et menneske.

Menneskesynet i dag baseres altfor ofte på hvordan du ser ut, hva bakgrunnen din er eller hva du tror på. Slik kan du bli satt i bås og skilles ut fra majoriteten. Hvor er ideen om menneskeverd og at vi alle er like mye verdt oppi alt dette?

Det skremmer meg hvilken retning vi beveger oss i, og det skremmer meg at vi velger å krige mot hverandre. Det er de som vil oss og samfunnet vårt vondt, vi er nødt til å stå imot! De som velger å hate framfor å respektere, er den virkelige fienden vår.

Og slik hets som vi ser at Buyako Saka får nå, viser at disse holdningene og dette tankesettet ikke vil forandres over natta. Mange trodde at Black Lives Matter hadde gjort en stor forskjell, men den var ikke stor nok. Tilbakeslaget er stort når man ser at det er gjort så mye for å bekjempe rasismen, men likevel er det er ikke en stor nok framgang.

Men derfor burde også motivasjonen bli større for å kunne skape en forandring til det bedre. Denne kampen kan ikke kjempes alene. Det er en kamp vi alle må kjempe sammen!

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer