Mat er ikke som spiker

JAN ARILD SNOEN

skriver i sin kronikk i Dagbladet 9. august at det «er kanskje på tide å innse at Norge ikke egner seg for matproduksjon i stor skala» og at radikal handelsliberalisering vil styrke de fattigste landene.

Dette er viktige spørsmål å diskutere. Jeg skal derfor la det ligge at han i kronikken kommer med påstander om hva jeg tenker, skriver uriktig om hva jeg har ment før og mener nå, og kommer med ulike karakteristikker av meg. Når Snoen tyr til slike triks i stedet for å gå inn på hva jeg har skrevet og sagt, tyder det på at han har problemer med en saklig imøtegåelse av argumentene.

Mat er ikke som spiker. Om det er mangel på spiker, kan en lett øke produksjonen ved å bygge nye fabrikker eller utvide produksjonskapasiteten på de eksisterende. Det er ingen risiki forbundet ved transport, og en har ikke behov for å ta hensyn til trusler som sykdommer på varene eller behovet for en mangfoldig base for foredling. Det er dessuten relativt få personer involvert i produksjonen, slik at det ikke får store konsekvenser om noen fabrikker legges ned mens andre ekspanderer.

Jorda har meget begrensede ressurser for matproduksjon. Økt folketall, endringer av diett og utrydding av sult vil kreve økt produksjon. FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) har anslått at det er et behov for å øke matproduksjonen i verden med ca 50 prosent de nærmeste 30 årene. Norge har små, men gode ressurser for matproduksjon i landbruket, og de bør tas vare på og utnyttes. Vi vil antagelig ha penger nok til å importere mat, men solidarisk og miljøvennlig er det i alle fall ikke.

NÅ ØKER SULTEN

i verden, og utviklingslandene sett under ett er blitt netto importører av mat og andre landbruksprodukter. Over 50 land er blitt fattigere det siste tiåret - tiåret der markedsliberalismen har rådet. Et av de store problemene er dumping av høyt subsidierte varer fra de rike landene i de fattige landene. Kyllingprodusenter i Ghana og melkebønder på Jamaica blir f.eks. utkonkurrert av import fra EU.

Snoen påstår at Utviklingsfondet og jeg prøver å snakke på vegne av verdens fattige og at vi nærmest overprøver hva utviklingslandene selv står for. Deres høyeste ønske er, i følge Snoen, en friere verdenshandel med mat. Utviklingsfondet samarbeider med mange organisasjoner med folkelig forankring i utviklingsland. Våre standpunkter er ikke suget av eget bryst, men forankret i organisasjoner som bondeorganisasjonen

Via Campesina, som organiserer millioner av fattige bønder i utviklingsland, og i Utviklingsfondets 26 års erfaring med støtte til kamp mot fattigdom.

DET ER IKKE

uvanlig at folkelige organisasjoner og regjeringer har ulike synspunkter. Det ser vi også i synet på handel med mat. De fleste organisasjonene for og av de fattige fokuserer på behovet for nasjonal matproduksjon og beskyttelse mot dumping fra de rike landene. Men det er ikke slik som Snoen framstiller det, at utviklingslandene generelt og unisont krever friest mulig handel med mat. Store eksportører som Brasil ønsker frihandel med mat, mens hovedkravet til de fattigste landene har vært beskyttelse av egen produksjon til egen befolkning og stopp av dumping av subsidierte varer fra de rike landene som ødelegger deres markeder.

Landbruksavtalen ble utformet av USA og EU og er tilpasset deres eksportinteresser og for å hindre utviklingslandene å komme inn på deres markeder. Det som nå er vedtatt i WTO for revideringen av avtalen, vil ikke endre de grunnleggende spillereglene.

Utviklingsfondet står sammen med mange organisasjoner fra utviklingsland når vi hevder at det er behov for en helt ny kurs i internasjonal handel med mat. Prinsippet om matsuverenitet bør legges til grunn. Det betyr bl.a. at ethvert land må ha rett til å beskytte og støtte egen matproduksjon til egen befolkning, og samtidig at alle former for dumping og støtte til eksportproduksjon må stoppe. Norske myndigheter gjorde et hederlig forsøk i WTO-forhandlingene i juli for å få til et skille mellom produksjon for nasjonalt forbruk og for eksport, men vant ikke fram. Dessverre gikk de med på et rammeverk som ikke bare vil skade norsk landbruk, men som svært mange organisasjoner i utviklingsland mener også vil øke fattigdommen og sulten.

Det er behov

for seriøs debatt om landbruket og verdenshandelen. Det er mange og kompliserte spørsmål. Snoens kronikk passer dessverre bedre på et valgkampmøte på en skole enn i denne debatten.

annonse

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.