Over 130 år har gått siden Knut Hamsun sin roman «Sult» ble utgitt. Jeg tror de fleste som leser den i dag, grøsser litt og tenker: Huff! Så ille det var den gangen.

Mye har selvfølgelig endret seg siden da – det meste til det bedre. Ikke minst når det gjelder nød og fattigdom, men likevel har vi rekordlange matkøer utenfor Fattighuset. Ekstra lange nå i disse coronatider, hvor vi nå later til å ha fått et tilsig av mennesker av dem som tidligere har klart seg greit, men som nå har mistet inntekt eller tilleggsinntekt som følge av nedstengingen i samfunnet.

Ingen stiller seg i en slik kø hvis de ikke føler at de er absolutt nødt. Det er forbundet med skam og krever overvinnelse. Vi snakker om sultne, fattige mennesker som ikke ser noen annen utvei. Ikke alle som kunne trenge det, klarer eller orker å ta et slikt skritt. Vi må regne med at for hvert menneske som står i køen, er det flere som kunne trengt hjelp, men som ikke får seg til å ta et slikt skritt. De synlige matkøene representerer altså bare toppen av isfjellet. Problemet er mye større.

For oss som jobber på Fattighuset er det fortvilende at vi ikke klarer å gjemme bort køen bedre. De fleste ønsker jo ikke å bli gjenkjent. Det er fortvilende når vi ikke synes matposene våre inneholder alt vi skulle ønske at de skulle inneholde. Det er forferdelig når vi til slutt må si «Beklager. Nå har vi ikke mer igjen».