KOMMENTARER

Landsmøte:

MDGs skjebnevalg

Vitenskapen og fornuften er på lag med MDGs radikale klimapolitikk. En hul, polariserende valgkamp kan søle vekk partiets sjanse til å bli en reell maktfaktor.

ÅPNINGSTALE: Partileder Une Bastholm i MDG skal holde tale til partiets landsmøte tordag ettermiddag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
ÅPNINGSTALE: Partileder Une Bastholm i MDG skal holde tale til partiets landsmøte tordag ettermiddag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

MDG er med og styrer politikken i åtte av de ti største byene i Norge. Partiet har ligget stabilt over sperregrensa (fire prosent) på målingene i to år. Stortingsvalget denne høsten har ligget an til å bli partiets store gjennombrudd, med en solid stortingsgruppe på opp mot ti representanter.

Det siste halvåret har trenden på målingene likevel vært svakt nedadgående. Nå i mars er snittet på meningsmålingene under de skjebnesvangre fire prosentene. Med tanke på at partiet har hatt en tendens til å gjøre det litt bedre i målinger enn i valg (unge velgere har lavere valgdeltakelse), er det all grunn til uro i partiet. Glipper gjennombruddet? Det vil være en gedigen skuffelse for MDG, som dermed kan risikere å miste momentum som en grønn politisk bevegelse i Norge.

STIKK TIL SYLVI: Byrådsforhandlingene mellom Ap, MDG og SV er ferdige. Da Lan Marie Berg la fram deler av avtalen, kom hun med et stikk til eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug. Video: Madeleine Liereng / Dagbladet Vis mer

Hva skyldes formsvikten? Klimasaken har havnet litt i skyggen av corona, men det skulle tilsi at partiet mistet oppslutning allerede for et år siden. I stedet viser tallene at den har holdt seg stabilt høyt langt inn i coronakrisen. Jeg tror svikten like mye skyldes noe annet.

Klimasaken har nå rykket lenger inn i den hverdagslige politikken. Klimapolitikk handler ikke lenger bare om mål fram i tid, men om helt nødvendige endringer her og nå. Da flyttes konfliktene inn mot sentrum, med kamper internt i de politiske blokkene. Høyre og Arbeiderpartiet framstår nå som klimapartier i åpen strid med henholdsvis Frp og Senterpartiet om økte CO2-avgifter.

MDG blir satt litt på sidelinja. Hva skal de gjøre da?

Foran landsmøtet denne helga synes svaret å være: Skjerp målene, og skjerp politikken.

Det har de all rett til å gjøre. Vitenskapen og fornuften er på lag med MDG. Omstillingen som Norge og andre land rundt om i verden må gjennomføre for å klare å bremse klimaendringene, er så formidabel at politikken har vanskeligheter med å henge med. Det er også logisk at den radikale politikken bare blir enda mer radikal. Fordi politikken gjennomfører endringene for sakte, glir tidsvinduet igjen. Mer å gjøre på kortere tid, gir behov for enda strammere politikk.

Partiet ønsker for eksempel å skjerpe målene for hvor store utslippskutt Norge skal ta innen 2030, til 80 prosent. Det høres helt vilt ut med tanke på at det bare er ni år fram i tid, og at regjeringen for et år siden strammet inn sitt mål til 50-55 prosent.

Om 80-prosentmålet er aldri så vilt, politisk og praktisk sett, har det likevel solid støtte i forskningen. Begrepet «karbonbudsjett» forteller oss hvor store klimagassutslipp det er plass til i atmosfæren før vi når ulike grader av temperaturstigning. FNs klimapanel anslår at karbonbudsjettet for 1,5 graders oppvarming (Paris-målet) vil være fullt i 2030, dersom vi fortsetter i samme utslippstempo som nå. Scenarier om «netto nullutslipp» i 2050 handler i realiteten om å forsøke å redde oss inn ved å suge ut CO2 fra lufta seinere. Det må skje ved hjelp av hittil ukjent teknologi, eller omstridte løsninger som planting av vegetasjon på enorme arealer, som siden må hugges og brennes med karbonfangst og lagring.

MDG har faktisk enda litt å gå på i dette spørsmålet. Tidligere SV-statsråd Heikki Holmås ga denne uka ut en bok som argumenterer for hvorfor et nullutlippsmål i 2030 er det mest naturlige for Norge.

Selv om MDG har god dekning for å stramme inn politikken, virker det samtidig som de forsøker å vri kommunikasjonen i en bevisst polariserende retning. Under et pressetreff før landsmøtet denne uka oppsummerte nestleder Arild Hermstad politikken i ordene «Bil, biff og boring». Strategien la også tydelig opp til en vektlegging av by-perspektivet. MDG har politikk for bygda, men den kommer som oftest fram som en forklaring etter oppfølgingsspørsmål.

Denne uka gikk Sylvi Listhaug ut med et angrep på MDG, og kalte pandemien «Ett år i MDGs drømmesamfunn». Flere MDG-ere grep da raskt muligheten til å vise fram dette (underlige) utspillet, og ta avstand fra det i sosiale medier. Det er et naturlig politisk instinkt å dyrke politiske fiender, og hente oppmerksomhet gjennom konflikt med dem. Faren er likevel at slike polariserende debatter oppfattes som hule og lite relevante for det miljøsaken handler om: Hvordan kutte utslipp raskt, stanse naturinngrep, og få det til samtidig som samfunnet henger sammen.

Her ligger MDGs store dilemma i denne valgkampen. Konfliktsaker med Frp og Senterpartiet kan skaffe oppmerksomhet, men også framstå som rituelle krangler med lite praktisk betydning for framdriften i klimapolitikken. Får de en stor gruppe på Stortinget etter valget, er de med i spillet og kan få avgjørende betydning for den daglige utformingen. For å komme dit må de overbevise velgerne om at det er på denne arenaen de hører hjemme, med bedre løsninger enn de andre.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer