DEBATT

Kåre Willoch:

Med blikk for enkeltmennesket

I 1991 var det et flott kull ungdommer på rehabiliteringkollektivet jeg jobba i. En av ungdommene våre hadde store, store kvaler. Bestekompisen hans fra hjembygda hadde søkt om rehabplass, og fått avslag i alle instanser. Så ringte jeg fylkesmannen.

LØRDAG KVELD: Kåre Willoch satt, helt korrekt, på sitt kontor en lørdag kveld og arbeidet. Igjen la jeg fram mitt ærend. Det var denne gutten, denne rusen, denne inntaksturen, skriver innsenderen. Foto: Fredrik Hagen / NTB
LØRDAG KVELD: Kåre Willoch satt, helt korrekt, på sitt kontor en lørdag kveld og arbeidet. Igjen la jeg fram mitt ærend. Det var denne gutten, denne rusen, denne inntaksturen, skriver innsenderen. Foto: Fredrik Hagen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Evy Ellingvåg
Evy Ellingvåg Vis mer

I 1991 var det et flott kull ungdommer på rehabiliteringkollektivet jeg jobba i. Strålende unge som var klare for å ta inn et nytt kull unge og bidra til å gi dem ballasten til å velge en tilværelse der rus ikke satt i førersetet.

TILTAK: Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) og regjeringen innfører regionale tiltak i Oslo og kommuner rundt. Video: Regjeringen Vis mer

Ting var klappet og klart, men en av ungdommene våre hadde store, store kvaler. Bestekompisen hans fra hjembygda hadde søkt om rehabplass, og bestekompisen hadde fått avslag i alle instanser.

Vår ungdom kjempet med nebb og klør for kompisen sin, det var ingen tvil om at det var snakk om en ung mann som hadde fått sin rikelige porsjon av livets motbakker, men som nå var motivert. Dessverre hadde alle ledd allerede avskrevet ham som håpløs.

Det var ingen fungerende ankeinstanser, vi var kommet til lørdag og avreise til inntakstur med nytt kull var satt til tirsdag. Alle kanaler var prøvd, toget hadde forlatt perrongen. Alle kanaler…? Én kanal var uprøvd, men den var helt usannsynlig og egentlig bare teit. Men ungdommen vår hadde kjempa så hardt for kompisen sin og prøvd alle sine ressurser, så hva faen om det er teit, vi prøver.

Det verste man kan få er nok et nei. Så lette jeg fram telefonnummeret til hjemmeadressen til fylkesmannen i Akershus.

Hjemmeadressen? Ja visst pokker, det var jo lørdag ettermiddag, og skulle noe skje før tirsdag så måtte man bruke rådyra, om de var gode. Jeg ringte, og etter en stund svarte en vennlig stemme. Jeg la frem mitt ærend, jeg måtte få snakke med fylkesmannen, det var i praksis et spørsmål om liv eller død.

Anne Marie var imøtekommenheten selv, og forsto godt at dette var en hastesak - men dessverre var ikke fylkesmannen hjemme. Han var på kontoret, og kom nok til å være der enda noen timer mente Anne Marie. «Men hør, du skal få telefonnummeret til pulten hans, så ringer du ham og sier du fikk nummeret av meg», sa Anne Marie.

Jeg takket pent, fikk et hyggelig «lykke til!» og la på for å ringe fylkesmannen. Han satt, helt korrekt, på sitt kontor en lørdag kveld og arbeidet. Igjen la jeg fram mitt ærend. Det var denne gutten, denne rusen, denne inntaksturen (« Femundsmarka? Å, det er vakkert der nå om vinteren, men nokså kaldt?» spurte fylkesmannen), dette barnevernet og dette fylkesbarnevernet og nå vet jeg ikke annen råd enn å prøve direkte til fylkesmannen sa jeg, antakelig både instendig og inett.

Han tenkte en stund, og forklarte meg så nøye uten å være belærende at han nok ikke var i en posisjon hvor han kunne overprøve vedtak gjort av forvaltningen. Jeg kjente det sank i meg, selv om jeg visste det var et langskudd….«….jeg kan ikke overprøve» sa han, « men jeg kan jo etterspørre…», kom det lunt.

«Jeg kan etterspørre vedtakene og be om argumentene» sa han, og lot det skinne gjennom at han skulle ha svært gode argumenter fra forvaltningen for å ikke etterspørre mer.

Jeg lurte på om det var tid nok, vi var allerede på lørdag kveld og tirsdag dro vi til fjells, med eller uten bestekompis. «Etterspørring kan skje på søndager», svarte fylkesmannen.

Vi la på, og tidlig tirsdag morgen var vedtaket i fylkesbarnevernet omgjort og bestekompisen kunne få reise i Femundsmarka og velge annet enn rus.

Takket være en fylkesmann med blikk for enkeltmennesket.

Hvil i fred, Kåre Willoch.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer