I 1991 var det et flott kull ungdommer på rehabiliteringkollektivet jeg jobba i. Strålende unge som var klare for å ta inn et nytt kull unge og bidra til å gi dem ballasten til å velge en tilværelse der rus ikke satt i førersetet.

Ting var klappet og klart, men en av ungdommene våre hadde store, store kvaler. Bestekompisen hans fra hjembygda hadde søkt om rehabplass, og bestekompisen hadde fått avslag i alle instanser.

Vår ungdom kjempet med nebb og klør for kompisen sin, det var ingen tvil om at det var snakk om en ung mann som hadde fått sin rikelige porsjon av livets motbakker, men som nå var motivert. Dessverre hadde alle ledd allerede avskrevet ham som håpløs.

Det var ingen fungerende ankeinstanser, vi var kommet til lørdag og avreise til inntakstur med nytt kull var satt til tirsdag. Alle kanaler var prøvd, toget hadde forlatt perrongen. Alle kanaler…? Én kanal var uprøvd, men den var helt usannsynlig og egentlig bare teit. Men ungdommen vår hadde kjempa så hardt for kompisen sin og prøvd alle sine ressurser, så hva faen om det er teit, vi prøver.

Det verste man kan få er nok et nei. Så lette jeg fram telefonnummeret til hjemmeadressen til fylkesmannen i Akershus.