KOMMENTARER

Iran:

Med flertallet mot seg

Hjemmesitterne var de reelle vinnerne av fredagens presidentvalg i Iran, men hauken Ebrahim Raisi blir president. Bør alarmklokkene ringe?

MED ÅPNE MIRKOFONER: Det manglet ikke på medieinteresse da Ebrahim Raisi holdt sin første pressekonferanse etter valgseieren sist fredag. Foto ATTA KENARE / AFP/NTB Scanpix
MED ÅPNE MIRKOFONER: Det manglet ikke på medieinteresse da Ebrahim Raisi holdt sin første pressekonferanse etter valgseieren sist fredag. Foto ATTA KENARE / AFP/NTB Scanpix Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det iranske presteskapet fikk det som det ville: Ebrahim Raisi ble valgt til president med over 60 prosent av stemmene. Men landets konservative har ikke all grunn til å juble.

Valgdeltakelsen var offisielt 48 prosent, mens uoffisielle tall, presentert blant annet av BBC, ligger fem prosent lavere. I tillegg kom de som leverte blanke stemmer på tredjeplass i valget – nesten fire millioner i alt. Dette var langt flere enn vanlig, og det er også grunn til å merke seg at valgdeltakelsen under presidentvalget for fire år siden var på 73 prosent.

Det iranske samfunnet er splittet på midten. Valget viser til fulle konflikten mellom by og land. I hovedstaden Teheran var ikke valgdeltakelsen mer enn 26 prosent, enda befolkningen i de sørlige og mer fattige bydelene er og har vært regimets menn og kvinner helt siden den iranske revolusjonen til ayatollah Khomeini i 1979. 12 prosent stemte blankt i den iranske hovedstaden. På den konservative landsbygda var valgdeltakelsen langt høyere, og der stemte folk flest på Raisi.

I Vesten er Raisis valgseier stort sett møtt med fordømmelse, bekymring og usikkerhet. De konservative har skaffet seg full kontroll. Ultrapessimistene mener at Iran nå vil prøve å utvikle atomvåpen, opptre enda mer krigersk og konfronterende internasjonalt og ta knekken på det siste som finns av menneskerettigheter i landet.

Det er riktig at den åndelige leder Ali Khamenei nå har fått sin mann i presidentstolen, men vi må huske på at dette ikke er første gang. Fra 2005 til 2013 satt Mahmoud Ahmadinejad med presidentmakta. Han var ultrakonservativ og spesielt hard i hatretorikken mot Israel. Sist en såkalt moderat president fikk noe særlig til, var i åra rundt årtusenskiftet da den såkalt moderate Mohammad Khatami styrte. Den nåværende «moderate» presidenten Hassan Rouhani fikk til atomavtalen med FNs vetomakter, EU og Tyskland, men har ellers ikke oppnådd så mye. Det mange glemmer er at Ali Khamenei i de aller fleste tilfeller bestemmer hvor skapet skal stå.

Det er forståelig at mange, spesielt blant Irans kvinner, frykter tilstramninger i et samfunn der mange individuelle friheter allerede er ofret på islamismens alter. Men både Khamenei og Raisi vet hvor splittet befolkningen er og har neppe råd til å legge seg ytterligere ut med opposisjonen.

Den store utfordringen er imidlertid økonomien. Inflasjonen er nesten 50 prosent. Antall personer som lever under fattigdomsgrensa har økt fra 11 til 16 prosent de to siste åra. Arbeidsløsheten er offisielt på 11 prosent, men trolig nærmere tjue.

Årsaken til den økonomiske krisa er korrupsjon, vanstyre og – ikke minst – de amerikanske sanksjonene mot landet. Ultrapessimistene mener at Iran nå vil øke samarbeidet med Russland og Kina for å bøte på de økonomiske tilstandene. Men hadde det vært så enkelt, ville det skjedd for lenge siden, og Iran ville ikke vært i den situasjonen landet befinner seg i. Både Khamenei og Raisi vet at man må komme til en slags løsning når det gjelder atomforhandlingene som pågår i Wien. Det er nemlig den eneste måten å få lettet på sanksjonene.

Skrekkscenariet i Teheran er at den økonomiske situasjonen blir ytterligere forverret. Skjer det, kan regimet også miste mange av sine konservative tilhengere, noe som ytterligere vil svekke dets legitimitet. Derfor er det håp om at det kan komme resultater i de pågående Wien-forhandlingene. Og det er slett ikke sikkert at en president Raisi vil oppnå mindre enn en president Rouhani. For det er igjen Khamenei som bestemmer.

Et av de store problemene Raisi kan oppleve internasjonalt er at han er blitt innhentet av fortida. I 1988, etter at den åtte år lange krigen med Irak var slutt, deltok han i den såkalte «dødskommisjonen» som henrettet tusenvis av politiske fanger. De fleste var fra den iranske motstandsgruppa Folkets mujahedin som hadde hjulpet Saddam Hussein i krigen og dermed ble sett på som forrædere. Det forsvarer imidlertid ikke de utenomrettslige henrettelsene, noe som også Amnesty International er klare på i sine krav om at Raisi må etterforskes for krigsforbrytelser. Det blir han neppe.

I USA er mannen som avisa The Irish Times på lederplass kaller «Irans Roberspierre» under sanksjoner og får ikke slippe inn i landet. Så får vi se hva president Joe Biden eventuelt gjør med det.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer