DEBATT

Rustam Louis Foss:

Med hjertet helt utenpå

Kjære Rustam. Jeg var bare så ubeskrivelig glad i deg.

BEGAVET: Du var sikkert vanskelig å jobbe med, Rustam. De beste er ofte det. Du manglet kanskje struktur, gjorde ting på din måte. Men samtidig var du noe av det mest lysende jeg har spilt med som skuespiller, skriver Iselin Shumba. Foto: Privat
BEGAVET: Du var sikkert vanskelig å jobbe med, Rustam. De beste er ofte det. Du manglet kanskje struktur, gjorde ting på din måte. Men samtidig var du noe av det mest lysende jeg har spilt med som skuespiller, skriver Iselin Shumba. Foto: Privat Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Iselin Shumba. Foto: Øyvind Eide
Iselin Shumba. Foto: Øyvind Eide Vis mer

Kjære Rustam.

Jeg var bare så ubeskrivelig glad i deg.

At vi kunne holde hender gjennom kunstutstillinger jeg delvis fikk føling i, jeg er jo litt dramatisk, tror jeg skal besvime. Har bare lest om utstillingen i forkant. Likevel svartner det for meg i det jeg trer inn. Men dette var virkelig ikke noe problem for deg. Du tok meg i hånda og sa kom.

DOWNTON ABBEY: Historien om den rike familien, og deres tjenere, fortsetter i filmen «Downton Abbey: A New Era», som får premiere neste år. Video: Focus Features Vis mer

Du stoppet av og til hele verden for meg. Nøyaktig slik føltes det. Mye stopper med din død, Rustam. Store drømmer som ikke lenger når fram.

Å se en kropp du er så usigelig glad i, skytes. På Snap, på Insta, på Face. Se deg fly gjennom lufta og skytes, og skytes og skytes. Du hadde kniv og var i din psykose livsfarlig. Jeg tviler ikke på at politiet gjorde sitt beste i en helt desperat situasjon.

Men hjertet kollapser av de skuddene. Samtidig blir jeg inspirert. Inspirert til å snakke om sakene vi brant for. Skape kunsten vi drømte om. Men ikke nå. Nå skal jeg sørge og få feber hver gang jeg hører skuddene.

Vi to har ikke snakket sammen på over et halvt år. Du var vanskelig å nøste opp i. Vi laget avtaler på avtaler. Du hadde fortalt meg om en hysterisk idé til en tv-serie. «Tenk om vi kunne fått det til. Vi må få det til», sa du.

Jeg lo så mye av ideene dine at jeg ble sett rart etter på gata mens vi snakket på telefonen. Du møtte aldri opp. Jeg skulle hjelpe deg med søknader og prosjektbeskrivelse.

Sammen ville vi så gjerne inn. Inn i Kultur-Norge. Inn i Film-Norge. Du var sikkert vanskelig å jobbe med, Rustam. De beste er ofte det. Du manglet kanskje struktur, gjorde ting på din måte. Men samtidig, du var noe av det mest lysende jeg har spilt med som skuespiller.

Liv og kunst smeltet sammen. Du var ikke redd for smerten, du kunne vel kanskje ikke være det? Jeg tror mye av Kunst-Norge har sviktet deg Rustam. Jeg vet jeg har sviktet deg. For en tragedie.

Jeg kunne få melding av deg midt på natta – om vi kunne ringes? Jeg ble stressa, tenkte du var i trøbbel. Trøbbel du vernet de du brydde deg om for. Men det var ikke derfor du ville snakke. Nei, du lå å så på en serie jeg spilte i. Du bare måtte ringe for å fortelle meg hvor bra du syns det var.

For meg vil du alltid være en tribune av en heia gjeng. Som du heiet. Det er for seint å heie på deg nå.

Jeg ønsker å dele et veldig fint minne: Vi vandrer mellom trærne på Bygdøy. Jeg liker å klemme trær og tok meg selvsagt friheten. «Kan vi klemme et sammen», spurte du. «Selvsagt». Vi sto der og du kikket på meg og sa: «Iselin, vi er nødt til å fylle verden med kjærlighet».

Du vil aldri glemmes, Rustam.

En søyle av lys som dessverre endte opp med kniv.

Stor klem,

Iselin

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer