Med nytt navn og nummer

Mishandlede kvinner skal ha hjelp til å gjenvinne kontrollen over sine liv.

I TRE ÅR levde svenske Maria Eriksson med to barn og mann i dekning rundt om på hemmelige steder i Sverige. Hele familien var med myndighetenes hjelp gått under jorda for å redde livet. De var på flukt fra Marias tidligere forlovede, far til Marias vesle datter, en krigsskadet flyktning fra Libanon. Etter gjentatte oppsiktsvekkende brutale mishandlinger av Maria, datteren og etter hvert også Marias nye familie og hennes foreldre, måtte svenske myndigheter innse at de sto hjelpeløse. I dag har hele familien fått nye identiteter og bor som flyktninger - i et annet land. Mishandleren går fortsatt fri i Sverige.

I NORGE foreslår justisminister Hanne Harlem at mishandlede og forfulgte kvinner kan få slettet sin gamle identitet. De skal kunne få nytt navn og fødselsnummer. Færre personer i offentlige etater skal kunne få opplysninger om hvor kvinnene oppholder seg. Nye alarmer som fanger opp nødsignaler også hvis kvinnen blir angrepet utenfor hjemmet, skal utvikles. Undervisningsmateriell skal lages og politirutiner forbedres. Likevel skjønner alle som har lest journalisten Liza Marklunds bok «Gömda», en dokumentar i samarbeid med Maria Eriksson, at det meste vil være nytteløst hvis ikke innsatsen konsentrerer seg om gjerningsmannen.

I MARIAS tilfelle nytter det ikke at hun forlater mishandleren, at retten nekter ham besøksrett. Når hun gifter seg med en annen mann og får et barn til, trappes volden opp i stedet. Under drapstrusler og fysisk vold, med hjelp fra hans venner i det muslimske miljøet, jages hun og familien bort fra alt som utgjør livet deres. De må forlate huset, jobbene, barnehagen, vennene og øvrig familie. Det er overgriperen som får legge premissene. Når han fortsetter mishandlingen, må Maria og familien flykte. Det er kattens lek med musene uten at noen løfter en finger for å fange katten.

SELVFØLGELIG vet Hanne Harlem at forfulgte kvinner og barn neppe kan stikke seg bort ved hjelp av nytt navn i vårt oversiktlige samfunn. Det er ingen løsning å sette voldsofrene i fengsel, slik resultatet blir når de som er på flukt, må leve isolert som kirkeasylanter av redsel for å bli gjenkjent. Det er derfor mulighetene for fengsling er skjerpet hvis besøksforbudene brytes. Det er derfor politiet er instruert til å følge opp anmeldelser selv om kvinnene trekker dem tilbake.

HANNE HARLEM har rett når hun sier til VG at det er en fallitterklæring å stoppe volden mot kvinner ved hjelp av tilbud om ny identitet. Like naivt og perspektivløst som å råde kvinner til å holde seg innendørs fordi det er så farlig for oss ute på gata der mannen lusker rundt på jakt etter bytte, slik et par offentlig ansatte psykiatere tilrådde høylytt gjennom mediene for noen år tilbake. Hvis kvinnemishandling skal bli et reelt samfunnsansvar, og det sier justisministeren at hun vil, er det mannen som slår, som må uskadeliggjøres. Hvis ikke får Harlem heller innrømme at i verste fall må rettsstaten erkjenne nederlaget og sende voldsofrene som flyktninger - til andre land.

MARIA ERIKSSON advarer kvinner på flukt fra voldelige menn mot å la myndighetene bestemme hva som er best for dem. Hun understreker at mishandlede kvinner skal ha hjelp til å ta tilbake kontrollen over eget liv. Men da må de ikke hjelpes ned i kjelleren for å bli sittende der resten av livet, med nytt navn og nummer. Det er Hanne Harlems utfordring.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.