Men er det biografi?

SOMMERENS DEBATT

omkring Alf Prøysens seksuelle legning, og i hvilken grad denne skulle påvirke tematikken i hans forfatterskap, har sikkert hatt både verdifulle og mindre relevante aspekter. De fleste slike sommer-debatter, enten det grunnleggende spørsmålet i seg selv er viktig (var Prøysen biseksuell?) eller det er relatert til mer omfattende problemstillinger (hvilken betydning kan seksuell legning ha for et kunstnerisk uttrykk?), spiller seg ut i spennet mellom intellektuelt svermeri og svartsinne, og mange avislesere venter med glede på at høstkulden skal få folk til å konsentrere sine synspunkter.

Et inntrykk man gjerne sitter igjen med etter sommerens slag, er at det man har forholdt seg til ligger i kjernen, eller kanskje utgjør kjernen, av hva man oppfatter som biografiske spørsmål og biografisk forskning. Slik virket også stemningen å være etter vårens Hamsun-debatt. Spørsmål om hvorvidt seksuell legning påvirker et forfatterskap (sommerens debatt), om på hvilken måte en forfatters psyke avspeiles i dennes forfatterskap (Hamsun-debatten), eller i hvilken grad en dikters sinnsykdom påvirket hans evne til å skrive dikt (hva mange journalister forventet å høre noe om i Knut Olav Åmås sin biografi om Olav H. Hauge), fremstår etterhvert - i norsk sammenheng - som den eneste type spørsmål man kan stille seg hva biografi og biografi-teori angår. Slike problemstillinger utgjør imidlertid en forenklet forståelse av et tema som har langt dypere og ennå, i norsk sammenheng, urørte spørsmål. Dette kan forklare hvorfor debattantene ikke synes å bli enige om hva de egentlig diskuterer, og heller taler enn å samtale.

DEN NEVNTE TEMATIKKEN

dekker selvsagt et stort område innen biografi-diskusjonen. Men grunnlagsteoretiske problemstillinger blir ikke avdekket.

I kjølvannet av Prøysen-krigen og før det neste Hamsun-slaget skal stå, er det derfor viktig å minne om hva disse problemstillingene er og har vært, og at innsikt i disse kan hindre den usakligheten og de misforståelsene vi har blitt utsatt for i sommer. I artikkelen «The New Biography» fra 1927, presenterer eksempelvis Virginia Woolf biografi som et to-sidig problem. På den ene siden skal en biograf forholde seg til sannhet, og på den andre siden personligheten til den portretterte. Målet med biografi, sier Woolf, er å sveise sammen den granittaktig solide sannheten og den regnbueaktig ulegemlige personligheten til et sømløst hele.

Prøysen-debatten har rørt ved dette med sannhet i forbindelse med spørsmålet om kilder, og noen debattanter har ramset opp trekk ved Prøysens personlighet, men det har blitt mer saus enn spekk i forsøkene på å videreføre Røsbaks sobre utgangspunkt. De fleste debatt-deltagerne har også vært trøstesløst langt unna å søke etter en stemme eller en latter, etter forbannelser eller sinne, etter noen spor som viser at den vi diskuterer en gang var et levende menneske, og ikke bare en skikkelse. Woolf minner oss om hvordan James Boswell i sin tid fremstilte Samuel Johnson med fokus på de av hans utsagner som avslørte personligheten hans. En vanskelig men ikke umulig kunst. Det mest sentrale i sommerens debatt har faktisk vært fraværet av personen det diskuteres, og man kan spørre seg om deltagerne er mer glad i sin egen stemme enn stemmen til den det gjelder. Selv om det er i våre venners speil vi lever, som Woolf sier det, må ikke speilbildet av hovedpersonen fryses for at vi liksom skal kunne se det bedre.

HISTORISK SETT

er interessen for våre «selv» imidlertid en relativt ung aktivitet. Dette påpeker Woolf i en senere artikkel, skrevet i 1939. I «The Art of Biography» sier hun at interessen for mennesker i tiden før det attende århundre viste seg i portretter av rosenrøde voksdukker uten arr og rynker, det være seg visuelt og sjelelig. De som ble portrettert var gjerne kongelige og andre høytstående, som altså ble portrettert mer i kraft av sine pre-determinerte posisjoner enn som følge av sine aktiviteter. Og kanskje er det denne hangen som har ført til nåtidens helt omvendte behov for å lage overtydelige portretter, slik vi har sett det i Hamsun-arbeidet til Kolloen.

Hver en tanke og hvert et karaktertrekk hos en dikter skal sees i sammenheng med dikterens handlinger, virker ideen ofte å være. Biografen selv skal imidlertid stå lengst unna den som portretteres, slik at man ikke lager biografien om til en personlig beretning. Og slik defineres en helt spesifikk oppfatning av hva biografisk forskning bør være, i tillegg til hva kreativitet og kunstnerisk inspirasjon er, uten at disse føringene per se tas på alvor i debatten som følger. Men skal man uttrykke misnøye for resultatet av for eksempel Kolloens grep, må man først reflektere over dette grepet og mulige alternative grep heller enn å klandre ham for å ville gripe i det hele tatt.

MEN HVORDAN SKAL

en biograf så rettferdiggjøre sitt grep? Det er selvsagt åpenbart at man ikke kan gjøre som Røsbak, nemlig å selv hevde at man i sannhet er en etterrettelig biograf. Røsbaks etterpåklokskap har nok fratatt ham en del nattesøvn i den anledning. Og det er åpenbart, som Sir Harold Nicolson sa det i «The Practice of Biography» i 1954, at fantasien så vel som påståeligheten til biografen må holdes under oppsikt. Men straks en debatt når det stadiet hvor ord står mot ord - og sannhetsgehalten til disse ordene er uforenlige - må debatten endre kurs. Har man nådd dette stadiet, må kildene legges på bordet. Ikke fordi de i seg selv krever noen som helst offentliggjøring, men fordi selve debatten som føres krever dette.

Biografien er bare ved begynnelsen av sin karriere, hevdet Virginia Woolf i 1939. Og i Norge legges brikkene tydeligvis fortsatt ut i dag. Denne sommeren er det nok en gang kun gått en kort fellesrunde, før deltagerne har sporet grundig av og forvillet seg mot hver sine vidder eller tette kratt.

Forhåpentligvis vil deltagerne i den neste «biografidebatten» i Norge gjøre noen flere fellesrunder, og kanskje også dele en felles oppløpsside etterhvert. «Hva er god bruk av kilder?» er et viktig spørsmål som behøver en egen debatt. «Hvordan kan betroelser fra en portrettert over et café-bord betraktes på lik linje med brev og betydelig bearbeidede vise-stubber?» fortjener flere nyanserte innlegg. «I hvilken grad er biografiske debatter egnede steder for å belyse forholdet mellom liv og diktning?» er et enda viktigere spørsmål. Er det skarpe skiller mellom hvordan man behandler det sistnevnte spørsmål innen biografi-teori og for eksempel innen litteraturteori? Ved neste debatt-runde, når deltagerne kommer halsende forbi og roper høyt etter hverandre, bør vi kaste slike spørsmål etter dem.

annonse

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.