KOMMENTARER

Ny regjering:

Men kan han kjøre slalåm?

Regjeringen Støre har allerede kommet skeivt ut fra start, skriver Martine Aurdal.

Men kan han kjøre slalåm?
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Jonas Gahr Støre sto alene på toppen av Hallingskarvet, den langfredagen han bestemte seg for å bli leder av Arbeiderpartiet. Han er glad i å gå på ski og så god at forgjengeren, Jens Stoltenberg, har gått på langrennskurs for å kunne holde følge. De neste åra skal vi få se om Støre er like flink til å kjøre slalåm – i Stortinget.

Da SV forlot sonderingene på Hurdalsjøen, tok de Ap-lederens drøm om en rødgrønn regjering med seg ut døra. Støre er fra før en dreven forhandler, men mislyktes i forsøket på å danne den flertallsregjeringen han gikk til valg på. Visstnok til stor overraskelse for Ap-lederen selv. For Støre var dette et nederlag, men Trygve Slagsvold Vedum sto smilende ved hans side. Det gjør Sp-lederen også når de to etter alle solemerker legger fram sin regjeringsplattform søndag.

Senterpartiet har hele tida drømt om en topartiregjering av Sp og Ap – selv om den nå blir en mindretallsregjering. Vedum vil at regjeringen skal kunne søke vekslende flertall i Stortinget, det vi i pressen pleier å kalle slalåmkjøring. Men det er slett ikke sikkert at det blir like enkelt som i Sp-lederens drøm.

I slalåmsporten er balanse avgjørende. Man kan svinge begge veier, men skjener man først ut er det vanskelig å hente seg inn igjen. Den nye regjeringen har allerede kommet skeivt ut fra start. Etter at SV gikk ut av sonderingene, sa Støre at de gjenværende partiene «har ikke forberedt verken slalåm, langrenn eller super-G». Han kan bli dyttet utfor bakken likevel.

Både Støre og Vedum har forsikret om at de helst vil samarbeide med SV i Stortinget. Men dette blir ikke en regjering avhengig av Audun Lysbakkens nåde. Topartiregjeringen kan nemlig velge mellom ti ulike flertallskonstellasjoner i Stortinget. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har til sammen 76 representanter. For å danne flertall kreves det 85. Derfor kan den nye regjeringen i prinsippet enten danne flertall sammen med SV, Høyre eller Fremskrittspartiet – eller med to eller flere av de andre partiene.

Opposisjonen vil presse og lokke regjeringspartiene fra hver sin side. Flere av valgkampsakene kan de få gjennomslag for med SV. De rødgrønne er enige om å oppløse Viken fylke og reversere både endringene i arbeidsmiljøloven, taxireformen og jernbanereformen. I forsvar-, innvandring- og oljepolitikken vil derimot høyresiden lokke med mulige flertall. Dilemmaene vil oppstå ved hver enkelt sak som skal gjennom Stortinget.

Slalåmbakkens første store hinder er uansett neste års statsbudsjett. Der har den nye regjeringen ikke noe valg: De må svinge til venstre mot SV. Og det må skje raskt. Allerede tirsdag skal avtroppende statsminister Erna Solberg presentere sitt forslag, før hun går til kongen for å levere sin avskjedssøknad og be ham peke på Jonas Gahr Støre som ny statsminister.

Vanligvis får finanskomiteen budsjettet et par timer før alle andre, men denne gang er sammensetningen av komiteer utsatt i påvente av en ny regjering. Derfor blir det intens jobbing tirsdag før de første kommentarene til budsjettet. Så må den nye regjeringen starte arbeidet med sitt eget forslag. Når dette er klart, må de skaffe flertall for budsjettet. Og det må denne gangen skje gjennom det som blir tøffe forhandlinger med SV. Ap og Sp kan ikke be den avtroppende regjeringen støtte endringen av deres eget budsjett, og går de til de andre og mindre partiene vil det ødelegge forholdet til SV. Fristen er dessuten absolutt, statsbudsjettet må vedtas før jul.

Solberg-regjeringens forslag til budsjett inneholder garantert noen snubletråder. Dette kan være store summer som gir store utslag i budsjettet og gjør det vanskelig å flytte penger. Det kan også være populære og urealistiske bevilgninger, slik at etterfølgeren må gjøre smertefulle kutt. Ekstra utspekulerte snubletråder gjelder saker som går inn i stridigheter mellom de nye regjeringspartiene, eller hjertesaken til ett enkelt parti. Et godt eksempel er at regjeringen fredag ga grønt lys og penger til en oppskytingsbase for satellitter på Andøya. Jeg tør tippe at Solberg denne gang også dropper sine faste forslag om kutt i støtten til fri rettshjelp.

Regjeringen Støre må rydde i budsjettet og finne plass til sine egne saker, og de har i valgkampen lovet raske og tydelige endringer. I dette budsjettet må de doble fagforeningsfradraget, øke pendlerfradraget, senke barnehageprisen og ferjeprisene. De skal legge om skattesystemet og gi kommunene minst 5 milliarder kroner i realvekst som frie inntekter.

Deretter må den nye regjeringen gi SV noen seire, slik at de vil sikre flertall for budsjettet. Erfaringen fra Hurdal viser at det er vanskeligere enn Støre trodde. Han kan ikke ta SVs støtte for gitt.

Nå grubler Audun Lysbakken på hvilke krav han skal stille. Det må ikke være på oljepolitikken, selv om sonderingene strandet der. Og det må gjerne være såkalte anmodningsvedtak, instrukser fra Stortinget til regjeringen, som binder opp regjeringens politikk på et felt, på lang sikt.

SV vet godt at dette er den eneste gangen regjeringen må gå til akkurat dem. Allerede neste år er det mulig for Støre å svinge i flere retninger. Men slalåmbakken begynner bratt utfor.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer