I mitt tidligere liv som kranglefant husker jeg særlig godt en paneldebatt om feminisme med mennesker som allerede den gangen var mye yngre enn meg selv. I andre spørsmål, som økonomisk fordeling, skattenivå og utenrikspolitikk, var dette en forsamling jeg ofte ville vært enig med. Men i denne debatten kom jeg i skade for å påpeke at «kjønnskamp» høres helt fjernt ut for meg, og at for mange i Norge er klasse et viktigere skille enn kjønn.

Hadde de husket å ta det med, tror jeg mange av dem som satt i salen hadde kastet egg og tomater på meg. I stedet nøyde de seg med mishagsytringer, på grensen til buing, da jeg nevnte at statistikken over selvmord, voldsofre og dropouts fra skolen tyder på at ikke alle menn føler at de har vunnet i det store lotteriet. Men da jeg også viste til en undersøkelse om at stadig flere gutter rapporterer om et sterkt og økende kroppspress, og at dette altså ikke er noe jenter er alene om å oppleve, så jublet salen. Altså, de jublet ikke for at jeg sa så kloke ting, men fordi også gutter har det kjipt.

Der og da tenkte jeg at de nok bare var unge, og hoiet fordi de ikke rakk å tenke over at kvinner neppe får bedre liv av at også gutter sliter med sine. Men etter å ha lest diverse kommentarfelt i ulike kvinnegrupper på nettet denne uka, i kjølvannet av tv-serien «Mannefall», er det i hvert fall åpenbart at ikke alle vokser av seg slike forestillinger. Det er heller ikke rom for nevneverdig empati for ufrivillig enslige menn. Eller nysgjerrighet på hvilke samfunnstrekk som driver denne utviklingen, hvem de er, hvilke konsekvenser det har, og hvorfor det i så stor grad rammer de ufaglærte.