DEBATT

Menn som ingen vil ha

Det gjelder å huske at man alltids kunne hatt det verre. Man kunne for eksempel ha vært mann.

TEGNING: Flu Hartberg
TEGNING: Flu Hartberg Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

I mitt tidligere liv som kranglefant husker jeg særlig godt en paneldebatt om feminisme med mennesker som allerede den gangen var mye yngre enn meg selv. I andre spørsmål, som økonomisk fordeling, skattenivå og utenrikspolitikk, var dette en forsamling jeg ofte ville vært enig med. Men i denne debatten kom jeg i skade for å påpeke at «kjønnskamp» høres helt fjernt ut for meg, og at for mange i Norge er klasse et viktigere skille enn kjønn.

Hadde de husket å ta det med, tror jeg mange av dem som satt i salen hadde kastet egg og tomater på meg. I stedet nøyde de seg med mishagsytringer, på grensen til buing, da jeg nevnte at statistikken over selvmord, voldsofre og dropouts fra skolen tyder på at ikke alle menn føler at de har vunnet i det store lotteriet. Men da jeg også viste til en undersøkelse om at stadig flere gutter rapporterer om et sterkt og økende kroppspress, og at dette altså ikke er noe jenter er alene om å oppleve, så jublet salen. Altså, de jublet ikke for at jeg sa så kloke ting, men fordi også gutter har det kjipt.

ZZZZZ: Bernt Hulsker holdt de andre kompanirekruttene våkne om nettene med snorkingen sin - da tok produksjonen grep. Video: Rød Løper / TV 2 Vis mer

Der og da tenkte jeg at de nok bare var unge, og hoiet fordi de ikke rakk å tenke over at kvinner neppe får bedre liv av at også gutter sliter med sine. Men etter å ha lest diverse kommentarfelt i ulike kvinnegrupper på nettet denne uka, i kjølvannet av tv-serien «Mannefall», er det i hvert fall åpenbart at ikke alle vokser av seg slike forestillinger. Det er heller ikke rom for nevneverdig empati for ufrivillig enslige menn. Eller nysgjerrighet på hvilke samfunnstrekk som driver denne utviklingen, hvem de er, hvilke konsekvenser det har, og hvorfor det i så stor grad rammer de ufaglærte.

Den danske tv-serien, som blir vist på NRK, tar utgangspunkt i at nær halvparten av alle ufaglærte menn i Danmark lever alene, ufrivillig. Tre av fire ønsker seg familie. I tillegg tjener de mindre, får færre barn og dør tidligere enn ufaglærte menn med familie. For ikke å snakke om menn med lang utdanning, både med og uten familie rundt seg. Ifølge førsteamanuensis Thorgeir Kolshus ved OsloMet ser vi den samme utviklingen i Norge.

I serien møter vi et lite knippe menn i ulik alder, med ulike personligheter og temperamenter, som gir ansikter til statistikken. Det er uromantisk og temmelig umoraliserende tv, som styrer unna stakkarsliggjøring så vel som latterliggjøring. De åpner for forskjellighet, samtidig som det er fellestrekk. Og det er, så vidt jeg kan se, ingenting i denne serien som skulle gi grunn til at kvinner skal føle dette som et angrep, at de blir stilt til ansvar eller utpekt som syndebukker. Strengt tatt er det ikke en serie som handler om kvinner i det hele tatt, bortsett fra at de er stede som et evig fravær. Derimot viser de fire episodene til en samfunnsutvikling hvor den viktigste faktoren for en stor gruppe menn er bortfallet av status og muligheter for ufaglærte – både i yrkeslivet og privat.

Samtidig er serien en øyeåpner for det vi også ser i norsk statistikk, og forsterker uroen over et økende gap i et samfunn hvor jenter i stadig større grad mestrer skole og utdanning, og stadig flere menn faller utenfor. Jenter får best karakterer i alle fag, bortsett fra gym. Kvinner er overrepresentert i høyere utdanning og tar flest studiepoeng. De siste ti åra er antallet doktorgradsdisputaser jevnt fordelt mellom kvinner og menn. Så kan vi selvsagt legge til at all statistikk over toppledere, de som tjener og eier mest, antall professorer og så videre, fortsatt og i all hovedsak er lister over menn. Men det er en annen debatt – som for så vidt også er interessant.

Men på mange måter kjennes utdanningsgapet mer prekært og omgripende, i den forstand at det får konsekvenser for så mange og på så mange områder, også utover det enkelte menneskets inntekt, helse og ensomhet: Gapet mellom de mange kvinnene som utdanner seg til å beherske det såkalte «kunnskapssamfunnet», og menn som opererer med «livets harde skole» på CV-en, er neppe uten betydning hvis man skal forstå tendensene til politisk polarisering, et temmelig hardt debattklima, en tidvis aggressiv forakt for politikere og akademikere, samt opplevelsen av at «eliten i Oslo» lever på en annen planet enn «folk flest».

Nå skal det sies at kommentarfeltet ikke er særlig bedre fra menn som kommenterer på nettet. De fleste kvinner som har hatt et kommentarfelt under noe de har skrevet eller uttalt seg om, har opplevd det slående sammenfallet mellom graden av kvinneforakt og antall stavefeil. Min mistanke om at det er en sammenheng mellom forkjærlighet for Caps Lock og å spise potetgull rett fra posen, har ikke blitt svekket av å lese mer om menn som er sinte fordi de ikke har fått livene de ønsker seg. Og på samme måte som jentene for tjue år siden gikk inn i et blindspor når de insisterte på å gjøre alt til kjønnskamp, gjør disse mennene den samme feilen når de klandrer kvinner for at verden tilsynelatende ikke har plass eller bruk for dem. For i bunn av endringene ligger først og fremst endringer i arbeidslivet, inntektsnivåer og klasse.

Disse mange mennene i statistikken vitner om et samfunn som er lite raust med muligheter, økonomisk trygghet og verdighet for en temmelig stor, og voksende gruppe mennesker: de som faller utenfor utdanningsløpet. Av ulike grunner rammer det klart flest menn. Og kanskje er det nettopp derfor, fordi en del av oss er så vant til å tenke på mannen som den privilegerte, at gapet fortsetter å vokse.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer