DEBATT

Psykisk helse

Menneskers ondskap og motstandskraft

Hvordan var det mulig å leve videre etter å ha opplevd det de gjorde i konsentrasjonsleirene? Og hvorfor blir noen som har vært utsatt for slik grenseløs ondskap, ekstra empatiske? Jeg har jaktet på svar, og fant noen.

MIN MOR, META: Min mor fikk nødvendig støtte fra andre politiske fanger i de tre leirene hun satt i, og de norske i Ravensbrück fikk Røde Kors-pakker. Hun valgte seinere å studere psykologi for å forstå mer om menneskers ondskap og motstandskraft, skriver Unn Christensen.
MIN MOR, META: Min mor fikk nødvendig støtte fra andre politiske fanger i de tre leirene hun satt i, og de norske i Ravensbrück fikk Røde Kors-pakker. Hun valgte seinere å studere psykologi for å forstå mer om menneskers ondskap og motstandskraft, skriver Unn Christensen. Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Unn Christensen
Unn Christensen Vis mer

Flere av årets bøker tar opp kvinnenes innsats under krigen, ikke minst Mari Jonassens verk «Norske kvinner i krig 1939-1945». Mange har etterlyst dette. Selv har jeg skrevet boka «Fange 37722 i Ravensbrück» sammen med Stig H. Christensen, om vår egen mor, Meta.

103 norske kvinner ble sendt til denne tyske konsentrasjonsleiren, mange av dem er omtalt i Jonassens bok.

Mor skånet oss som barn, men etter hvert fortalte hun mye om hverdagen i leiren. De ble vekket mellom 4 og 5, og sto først i kø for å få vasket seg: 700–800 personer skulle benytte 32 vasker og åtte toaletter, hvorav halvparten som oftest var i ustand. Maten var elendig, og de sto i kø for å få utlevert kaffeerstatning og 200 gram brød. Sammen med «middagen» (vannsuppe av kål, turnips og potetskrell) skulle dette vare hele dagen. Etter «frokosten» var det timelange appeller der de sto på rekke og rad for telling. Hvis noen sto urolig, ble de slått – eller det førte til at alle fikk enda lengre straffeappeller. De som besvimte, ble båret bort.

Fangene arbeidet 12 timer i den tyske krigsindustrien, mange med å sy eller rense tyske uniformer. Det var en umenneskelig jobb, med lange dager i blodstanken.

På sykestua, dit mor kom én gang, opplevde hun at svært mange tyfus- og dysenteripasienter døde rundt henne. På vaskerommet var det store stabler av lik, og uansett hvor syk du var, gjaldt det å komme seg ut av sykestua så fort du kunne – både på grunn av smittefaren og redselen for å bli sendt i gasskamrene. Gassovnene var plassert like utenfor leiren, fem minutters gange fra krematoriet.

Hvordan var det mulig å leve videre etter å ha opplevd det de gjorde? Og hvorfor blir noen som har vært utsatt for slik grenseløs ondskap, ekstra empatiske? Jeg har jaktet på svar, og fant dette:

Med referanse til psykologen Ervin Staub trekker psykologen Eva Tryti fram noen fellestrekk ved livshistoriene til traumatiserte som vier seg til å hjelpe andre (Klassekampen 5.1.2018):

  • At de har fått hjelp til å bearbeide ved å bli møtt med empati og anerkjennelse av traumet – og at de fikk litt støtte i den vonde situasjonen – en ekstra matbit og vennlige ord i fangeleiren …
  • At de har opplevd at de iallfall var i stand til å hjelpe seg selv og andre litt i situasjonen, at de altså slapp å føle seg helt hjelpeløse.
  • At de har opplevd en grad av rettferdighet, oppreisning og offentlig anerkjennelse av det de ble utsatt for.

Mor fikk den nødvendige støtten fra andre politiske fanger i de tre leirene hun satt i, og de norske fangene i Ravensbrück fikk Røde Kors-pakker. Hun valgte seinere å studere psykologi nettopp for å forstå mer om menneskers ondskap og motstandskraft, og fikk hjelp til å bearbeide traumet gjennom studiet og terapi.

I Festskrift til Leo Eitinger skriver legen Axel Strøm at det sterke samholdet mellom de norske fangene i konsentrasjonsleirene ble en redning for mange, selv om etterundersøkelser har vist at «de som gruppe betraktet, har hatt dårligere helse og flere sosiale vansker enn sine samtidige som ikke var i fangenskap».

I en studie fra 1970 av Aaron Antonovsky om hvordan kvinner tilpasset seg overgangsalderen, ble kvinnene spurt om de hadde vært i konsentrasjonsleir. Det viste seg at nesten en tredjedel av kvinnene i studien som hadde overlevd opphold i konsentrasjonsleir, oppga at de var ved forholdsvis god fysisk og mental helse. Det førte til at Antonovsky endret tema for forskningen: Han ville finne ut hvordan kvinner, som hadde vært utsatt for leirenes mest utenkelige grusomheter, kunne være ved rimelig god helse. Hypotesen hans var at det er forbindelse mellom opplevelse av sammenheng og helse, noe forskningen hans bekreftet.

«Det avgjørende er personens evne til å betrakte forandring, det uventede og uforutsigbare, som muligheter … og få en sammenheng ut av dem», skriver han i boka Helsens mysterium.

Engasjement var et viktig stikkord, noe som også var helt avgjørende for at vår mor – tross alt – klarte seg bra etter nesten 18 måneder i tysk fangenskap. Hun fant mening og støtte i vennskapet med de andre fangene – og gjennom engasjement i Amnesty og fredsbevegelsen etter krigen.

Mange tidligere fanger engasjerte seg på samme måte. Nelly Nilsen Langholm, som kanskje var den sistlevende av dem, var 18 år da hun ble arrestert. Hun fikk tuberkulose og tyfus i leiren og hadde bestemt seg for å bli sykepleier hvis hun overlevde oppholdet i Tyskland. «Hun ville gjøre noe godt for trengende mennesker», heter det i nekrologen, og sykepleier ble hun (Aftenposten 14.2.2020).

I et intervju med Sirene (1983) sier Henriette Bie Lorentzen det slik: «Når enkelte snakker om oppholdet i konsentrasjonsleiren, legger de til – etter å ha fortalt en hel masse om elendigheten – at de ikke ville unnvært det. Det ville jeg så avgjort.» «Jeg er enig med deg i det, men jeg tror mange av oss ble preget av opplevelsene også i positiv forstand etterpå,» sier Meta samme sted.

FORBANNA: Ingegerd (83) ble forbanna da en gruppe nynazister samlet seg utenfor butikken hennes i Göteborg. Nå kan hun få en egen statue med navnet «Kvinnen med handlevogna». Eigil Söderin/Dagens ETC Vis mer

De følte at de som overlevde konsentrasjonsleiren hadde et større ansvar enn andre for å arbeide for freden. Gjennom den norske og internasjonale Ravensbrück-komiteen kjempet de mot nynazisme og for nedrustning – og for at leirene skulle bli minnesteder og museer.

I en anmeldelse av boka «Norske kvinner i krig 1939-45» står det at kvinnenes innsats er råstoff til mange mulige TV-serier, som ikke må «tukles med for å bli spennende nok» (Aftenposten 6.12.2020) (bak mur). Jeg ser for meg at skjebnene til mange av dem kunne omskapes til film slik Karoline Frogner gjorde i dokumentarfilmen «Mørketid» i 1995.

Meta er en av mange motstandskvinner som er nevnt i Mari Jonassens bok. Det er utallige scener i denne historien, ikke minst da hun sammen med mange andre fanger ble skipet ut Oslofjorden på Monte Rosa 1. mai 1944 og hørte «Solveigs sang» fra en grammofon inne fra land. «En gang skal du komme tilbake, det vet jeg visst» …

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer