KOMMENTARER

SAS-streiken

Mens vi venter på bankerott

Pengene renner ut av kriserammede SAS. Nå må ledelsen vende tilbake til forhandlingsbordet.

FLYR LAVT: SAS-sjef Anko van der Werff har ikke klart å vekke mye sympati for ledelsens standpunkt. Lars Schroeder/ TT News Agency / Reuters / NTB
FLYR LAVT: SAS-sjef Anko van der Werff har ikke klart å vekke mye sympati for ledelsens standpunkt. Lars Schroeder/ TT News Agency / Reuters / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Pengene renner ut av SAS, og det er tida i ferd med å gjøre også.

Regningen for streiken begynner å nærme seg én milliard kroner. Selskapet har selv anslått at de taper mellom 100 og 130 millioner norske kroner daglig i den så langt over ei uke lange streiken. Det er ikke bare-bare for et selskap som sliter med å tiltrekke seg ny kapital i utgangspunktet.

STREIK: Flyanalytiker Hnas Jørgen Elnæs om SAS-streiken. Programleder: Magnus Paus Video: Dagbladet TV Vis mer

Noe heldig mirakel fra staten ser heller ikke ut til å komme: Helsetilsynet slår fast at SAS-streiken ikke utgjør fare for liv og helse så langt. Dermed ligger det heller ikke an til at staten griper inn med tvungen lønnsnemnd og avslutter streiken. Inntil videre.

Men for SAS er situasjonen uansett stadig livstruende. Selv ikke en konkursbeskyttelse i USA, som ledelsen har søkt om, kan redde et flyselskap som ikke flyr.

Derfor skal ledelsen nå tilbake til forhandlingsbordet, sammen med pilotene den ikke ser ut til å tåle trynet på. Denne gangen ser pilotene ut til å stå sterkere. Det er det flere grunner til.

For det første har SAS-sjef Anko van der Werff for mange blitt selve ansiktet på en sommerferie som ikke gikk som planlagt, og sympati er viktig å ha i en streik.

Da han for over ei uke siden troppet opp foran et fulltallig pressekorps etter at forhandlingene med SAS-pilotene brøt sammen – og tordnet i vei om hvor korttenkte og dumme pilotene var – fylte han plutselig opp spaltemeter på spaltemeter i avisene. Ofte med negative fortegn.

– Det er skamfullt at dette er måten pilotene velger å gi tilbake til alle sjenerøse og tålmodige skattebetalere der ute, sa han.

I tillegg har han kalt pilotene for «schizofrene». Det er klart det legges merke til.

Kanskje tenkte han at det er viktig å eie narrativet tidlig. Å sette tonen og problembeskrivelsen i hodet på folk. Men det norske folket ser ikke ut til å være så enig med ham.

Nesten halvparten av de spurte i en undersøkelse Kantar har gjort for TV 2, svarer at de støtter streiken. Omtrent en tredjedel gjør ikke det, mens de resterende 20 prosent svarer at de syns det er vanskelig å ta stilling til spørsmålet, eller at de er usikre. Det er nok bredere støtte til pilotene enn mange, kanskje også pilotene selv, hadde regnet med.

Nei, i stedet for å ha vunnet folkeopinionen, framstår van der Werff nokså unorsk, og uten noe særlig respekt for den norske modellen.

For det andre: Han viser liten forståelse for den norske modellen. «Splitt og hersk»-strategien, ved å dele pilotene inn i forskjellige tariffavtaler og dermed forskjellige lønns- og arbeidsvilkår, gjør ikke nødvendigvis SAS mer fleksibelt og omstillingsdyktig. Det kan tvert imot føre til spissing av kravene, og større konflikt på arbeidsplassen.

I Nederland, van der Werffs hjemland, er det bare 15 prosent som er medlem av en fagforening. I Norge er tallet rundt 50 prosent. I alle de nordiske landene rundt oss, er det tallet enda høyere.

Det er ikke bare et gode for arbeidsfolk at organisasjonsgraden er høy – det bør bedriftseierne også være glade for. Fordi et trygt arbeidsliv gir fleksibilitet.

Det er jo bare å se til hva som skjedde med flybransjen under coronapandemien. Mens mange flyplassansatte rundt omkring i Europa ble sagt opp da de flyreisende ikke dukket opp lenger, ble langt flere i Norge permittert. Det gjorde det også lettere å hente tilbake personell til flyplassene etter pandemien, mens det nå er mangel på dem i andre land.

Nå skal hele gjengen tilbake til forhandlingsbordet. Der skal man forsøke å gi og ta, men de som må gi mest er nok ledelsen.

En kombinasjon av faktorene nevnt ovenfor: manglende sympati, manglende forståelse av den norske modellen, og en dyp økonomisk krise – gjør at ledelsen har dårligst tid.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer