I 1964 ble Kohei Jinno og kona Yamno tvangsflyttet. Japans «Nasjonalstadion» skulle bygges for de XVIII Olympiske leker (OL). «Et bidrag til nasjonens triumf» het det offisielt. Landet hadde reist seg etter en ødeleggende verdenskrig. Femti år senere, i 2013, flyttes familien igjen. «Nasjonalstadionet» skal utvides for et nytt OL. Nå får de ikke velge hvor de vil slå seg ned. Og kompensasjonen fra myndighetene er 1/6 av reelle utgifter.

OL i Japan var ment som et «recovery game» etter at jordskjelv, tsunami og kjernefysisk nedsmelting de siste årene har rammet hardt. Det motsatte har skjedd: byggekraner og -materialer er flyttet fra katastrofeområdene til idrettsanleggene i Tokyo.

En rapport fra «Centre on Housing Rights and Evictions» (2008) anslår at globalt fra 1998 og utover, er 2 millioner tvangsflyttet for å gi plass til OL. FNs bosettingsprogram angir samme tall for 2008–2020.

For globalsamfunnet blir et viktig spørsmål hvorfor Den internasjonale olympiske komité (IOC) gang på gang godkjenner utviklingsplaner som ødelegger bomiljøer og levekår? Ett svar er at IOC opererer innen en nyliberal verden. Det dominerende tenkesettet er «spis alt du kan – privatiser fortjeneste og sosialiser tap».