KOMMENTARER

Piers Morgan og Meghan Markle:

Minner om en personlig vendetta

Den grenseløse Piers Morgan har drevet en personlig vendetta mot Meghan Markle i årevis, noe en redaktør burde tatt tak i. Likevel kan det være bekymringsfullt at han nå har mistet jobben.

RASER: Journalist og programleder Piers Morgan raser over intervjuet med Meghan og Harry. Video: CBS/ITV Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Tirsdag denne uka stormet den britiske mediepersonligheten Piers Morgan ut av studioet til «Good Morning, Britain» på ITV. Den utløsende faktoren var at han hadde blitt kritisert av en annen av programlederne, Alex Beresford, for sine mange og vedvarende haranger mot Meghan, hertuginnen av Sussex. Seinere samme dag ble det klart at Morgan slutter i ITV. Ifølge tv-kanalen var det Morgan selv som tok avgjørelsen, men det er vanskelig å tro at han ikke i det minste fikk et lite dytt i ryggen av en kanal som var bekymret for sitt eget omdømme.

Piers Morgan har vært en grenseløs skikkelse på skjermen og i spaltene, og hvis dette er første gang en redaktør har kremtet over måten han har omtalt Meghan på, er det ganske underlig. Men det er også problematisk at han mister jobben på denne måten, og kan si noe urovekkende om at journalister og programledere møter et sett av forventninger til hva de kan og ikke kan stille spørsmål om.

Etter sendingen av Oprah Winfreys intervju med Meghan og ektemannen hennes, prins Harry, hadde Morgan erklært at «Jeg tror ikke på et ord hun sier», og «jeg ville ikke trodd henne om hun leste opp værmeldingen». Dette ble forstått som om han satte spørsmålstegn ved Meghans historie om at hun hadde vært suicidal, og ble fulgt av over 41 000 klager til ITV, mange av dem fra folk som var bekymret for hvordan Morgans kommentarer ville bli opplevd av seere som også strevde med depresjon og selvmordstanker. Morgan presiserte i ettertid at det han tvilte på, var påstanden om at Meghan ikke hadde fått hjelp, og at problemer knyttet til psykisk helse alltid måtte tas alvorlig. Men det var for lite, og det var for seint.

BEKYMRET FOR HUDFARGE: Oprah Winfreys intervju av Meghan Markle og prins Harry vekker oppsikt. Video: CBS Vis mer

Men egentlig har Piers Morgans omtaler av Meghan vært vel så påfallende og problematiske før. Historien om kontakten dem imellom er velkjent, og har vært gjengitt i detalj av Morgan selv. Han var fan av «Suits», tv-serien den daværende Meghan Markle spilte i, og etter hvert fikk de kontakt gjennom direktemeldinger på Twitter. Da Meghan var i London i juni 2016 møttes de på en bar, og drakk og skravlet i flere timer. Morgan var åpenbart begeistret og nesten betatt etter dette møtet. Meghan, på sin side, dro videre samme kveld og møtte prins Harry, og fikk andre ting å tenke på.

Morgan fortsatte å kalle Meghan for en venn av seg på Twitter, og da det ble kjent at hun var blitt kjæreste med prins Harry, skrev han en oppglødd oppfordring til prinsen om å fri i spalten sin i Mail Online. Men gradvis ble han mer kritisk i omtalen av paret, og samtidig som han stadig Meghan for å ha brutt kontakten og «ghostet» ham etter det blendende første møtet i 2016. Da paret bestemte seg for å trekke seg tilbake fra kongefamilien, reagerte Morgan med skuffelse og la skylden for det som hadde skjedd på Meghan alene.

BARE TRIST: Dette sier ekspertene om det famøse Harry og Meghan-intervjuet. Vis mer

Morgan, en erklært motstander av alle ting «woke», er nok uenig med den aktivistisk anlagte Meghan i mangt og mye. Men når han igjen og igjen har kritisert henne, har han virket underlig personlig og emosjonell. Det er som om den berømte og mektige medieskikkelsen ikke skjønner, eller ikke vil skjønne, at folk ikke er hyggelige mot ham bare for hans blå øynes skyld. Når en ambisiøs skuespiller som Meghan Markle ber om å få møte ham på tomannshånd, oser det av nettverksbygging. Men Morgan oppfører seg i ettertid som om et par øl på en pub i Kensington vil si at Meghan skylder ham noe — oppmerksomhet, fortrolighet, eller i alle fall en invitasjon til bryllupet.

En ansvarlig redaktør burde være kritisk til en journalist driver med noe som likner på en personlig vendetta. Men Morgan er trolig ikke den enkleste å tøyle. Den kamplystne og kontroversielle Morgan økte dessuten ITVs og «Good Morning Britains» seerandeler kraftig, og de tusenvis av klagene som med jevne mellomrom strømmet inn gjorde ingenting for å dempe interessen for hva han kom til å si i neste omgang — snarere det motsatte.

ITV hadde med andre ord ingen grunn til å gjøre annet enn å gni seg i hendene over Morgans utfall mot Meghan og andre. Det var avsløringen av selvmordstanker som måtte inn for at det skulle bli alvorlig nok. Meghan var ellers selv en av de om klaget til ITV i etterkant.

Ingen bør sette spørsmålstegn ved hvorvidt noen har tenkt på å ta sitt eget liv eller ikke. Journalister bør generelt la være å spekulere for mye om hva som skjer i hoder og sinn de ikke har tilgang til, og særlig når det gjelder noe så alvorlig. Når det er sagt, er det sider ved Oprah-intervjuet, også denne delen av det, som er verd å utfordre.

Når Meghan forteller at hun ble avvist da Hun ba om hjelp, skurrer det for de av tilskuerne som vet at flere medlemmer av kongefamiliens tidligere har hatt behov for, og fått, hjelp når de har slitt psykisk. Den stoiske dronning Elizabeth gikk selv ned for telling et par dager etter prins Charles’ innsettelse som prins av Wales i 1969, etter at både prinsen selv og resten av kongefamilien hadde vært i reell fare for terrorangrep. Det var prins William som overtalte prins Harry til å gå i terapi etter at broren hadde lidd gjennom store deler av tjueåra.

Hvorfor var det mulig for dem å få hjelp, men ikke Meghan? Kan det ha vært at hun rett og slett henvendte seg til feil instans? Men slike spørsmål var Winfrey lite interessert i å stille, og denne tilnærmingen har bidratt til at debatten etter intervjuet i stor grad har handlet om hvem man «tror på», ikke hva som kan etableres gjennom grunnleggende research. Avskjedigelsen av Morgan kan være et dumt skritt videre i denne retningen.

Noe av det mest interessante ved krangelen om Meghan er at hun valset rett inn i et Storbritannia herjet av en kulturell borgerkrig i kjølvannet av Brexit-avstemningen. De som mente landet burde bli mer lukket, mer opptatt av seg selv og hegne mer om sine egne tradisjoner, sto sterkt mot dem som ville ha et Storbritannia som var mer moderne og mangfoldig og mer åpent mot verden utenfor.

Den amerikanske, kosmopolitiske, politisk engasjerte Meghan ble jevnt over mislikt av den første gjengen og likt av den siste. Det virker ikke på noen måte tilfeldig at Morgan, som ble mer og mer kritisk til Meghan, også var en av de sterkeste offentlige tilhengerne av Brexit. I det hele tatt var synspunktet på EU ofte sammenfallende med synspunktet på Meghan — mislikte du den ene, mislikte du den andre. Det førte med seg en god del mistenkeliggjørende og ufin pressedekning, men også legitime utfordringer. Både Morgan og andre spurte med rette om det ikke var hyklersk av Harry og Meghan å bruke privatfly så ofte som de gjorde, samtidig som de gjorde kampen mot klimaendringer til en av sine fanesaker.

Mange har erklært at de tror på Meghan. Piers Morgan erklærer at han fremdeles ikke gjør det. Det beste ville være å ta et par skritt tilbake fra alle antakelsene, og prøve å se på hva som virkelig skjedde, gjennom metodene som pleide å bli kalt journalistiske.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer