DEBATT

Flyktningkrisa

Misforstår Norge Dublin-avtalen?

Regjeringen snur folkeretten på hodet, når statssekretær Hilde Barstad hevder Dublinreturer til et gresk mottakssystem i krise, gjøres for at Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser.

FLYKTNINGER: 2305 asylsøkere kom til Norge i 2019. Og 75.0000 til Hellas. I en slik situasjon, og med de humanitære utfordringene i Hellas, vil det ikke være i strid med verken Dublin-forordningen eller flyktningkonvensjonen, å gjøre unntak fra hovedreglene i Dublin-regelverket, skriver innsenderen. Bilde fra UNHCRs telt i den nye leiren på Lesbos. Foto: Yara Nardi/ Reuters / NTB
FLYKTNINGER: 2305 asylsøkere kom til Norge i 2019. Og 75.0000 til Hellas. I en slik situasjon, og med de humanitære utfordringene i Hellas, vil det ikke være i strid med verken Dublin-forordningen eller flyktningkonvensjonen, å gjøre unntak fra hovedreglene i Dublin-regelverket, skriver innsenderen. Bilde fra UNHCRs telt i den nye leiren på Lesbos. Foto: Yara Nardi/ Reuters / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
André Møkkelgjerd
André Møkkelgjerd Vis mer

Hovedtemaet for Debatten 17. september var om, og hvor mange, asylsøkere Norge skal ta imot fra den nedbrente, greske flyktningleiren Moria. Et sidetema var det mye omtalte, men lite kjente Dublin-regelverket, som ofte fremstilles som et pålegg for Norge til å sende asylsøkere til andre europeiske land for asylsaksbehandling.

Statssekretær Hilde Barstad (H) i Justisdepartementet fremstilte det i debatten som at Norge tok ansvar ved å behandle over 900 asylsøknader som skulle blitt behandlet i Hellas. Det riktige, som påpekt av Flyktninghjelpens Pål Nesse, og som gjengitt i Aftenposten 2. juni, er at Norge i perioden 2017–2020 har anmodet Hellas om å ta tilbake 917 asylsøkere etter Dublin-regelverket, men at Hellas bare har akseptert å ta tilbake 24 av dem.

Det er ikke et bevisst valg fra norske myndigheters side om å ta ansvar for å sikre at disse sakene behandles i Norge. Det er greske myndigheters manglende kapasitet, og eventuelt vilje, som har gjort Norge ansvarlig for å behandle søknadene fordi frister ikke overholdes. Hvorfor tar ikke Norge ansvar for søknadene på eget initiativ?

Hvorfor sende asylsøkere begge veier?

Barstad uttalte i Debatten at Norge hadde et ønske om å følge opp Dublin-forordningen og fremstilte det som at Norge var forpliktet til å anmode Hellas om overføring. Men det følger ikke en slik forpliktelse av Dublin-regelverket.

Er det konstruktivt å diskutere overføring av 50 eller 500 asylsøkere til Norge samtidig som Norge anmoder Hellas om å ta tilbake like mange eller flere asylsøkere?

Hva sier egentlig Dublin-forordningen? Dette regelverket må anvendes i tråd med FNs flyktningkonvensjon. Den ble skrevet etter 2. verdenskrig da det var svært mange flyktninger i Europa. Formålet, slik dette ble uttrykt i konvensjonens fortale, er å sikre flyktninger grunnleggende menneskerettigheter uten diskriminering, og å løse «flyktningproblemet». I fortalen erkjennes det også at visse land kan påføres uforholdsmessig store byrder av flyktningproblemet, slik Hellas nå gjør, og at løsningen derfor forutsetter internasjonalt samarbeid.

Dette er bakteppet for hvordan forordningen må tolkes og anvendes.

Deltagelse i Dublin-samarbeidet er en forutsetning for deltakelse i Schengen-samarbeidet. Formålet er å motvirke at asylsøkere som kommer til Europa, blir henvist mellom stater uten å få asylsøknaden behandlet. Regelverket skal også forhindre at en person søker beskyttelse i flere stater.

Hovedregelen er at den første staten hvor en asylsøker registreres eller søker asyl, blir ansvarlig for å behandle søknaden. Men det finnes like bindende ansvarsregler som gjør unntak fra denne hovedregelen. Hvis søkeren har et nært familiemedlem (først og fremst ektefelle eller mindreårig barn) i en annen stat, blir denne staten ansvarlig.

Norge har en rett, men aldri en plikt, til å sende noen til en annen Dublin-stat. Det er ingen ting i veien for at Norge kan gjøre unntak fra hovedreglene, og i stedet behandle en asylsøknad. Dublin-reglene pålegger ikke asylsøkere å søke asyl i det første landet de kommer til. Asylsøkere bryter ingen plikt i flyktningkonvensjonen eller Dublin ved å reise videre.

Mellom oktober 2010 og juni 2017 sendte ikke Norge asylsøkere til Hellas etter at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i saken M.S.S. mot Belgia og Hellas, konkluderte med at overføring til Hellas etter Dublin-regelverket ville være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Dublinreturer til Hellas ble gjenopptatt i 2017 etter forslag fra Europakommisjonen fordi forholdene i Hellas hadde bedret seg. Retur av asylsøkere til Hellas ble da ikke lenger på generelt grunnlag ansett som å innebære umenneskelig eller nedverdigende behandling og det ble ansett at tilgangen til asylprosedyrer var bedre. Men Europarådets Ministerkomité som fører tilsyn med etterlevelsen av EMDs dommer har fortsatt ikke avsluttet sin oppfølging av dommen, og det må vurderes å innhente individuelle garantier om behandling i tråd med relevant EU-rett.

At returer ikke generelt innebærer umenneskelig eller nedverdigende behandling betyr ikke nødvendigvis at returer er i tråd med flyktningkonvensjonen. Det er også flere års forsinkelse før EMD får avsagt bindende avgjørelser, så det er ikke utenkelig at EMD i ettertid vil kunne slå ned på dagens forhold i Hellas.

Ifølge Flyktninghjelpen kom det 2305 asylsøkere til Norge i 2019. Samme år kom det 75.0000 til Hellas. I en slik situasjon, og med de humanitære utfordringene man nå ser i Hellas, vil det ikke være i strid med verken Dublin-forordningens enkeltbestemmelser eller formål eller flyktningkonvensjonen, å gjøre unntak fra hovedreglene i Dublin-regelverket.

At Norge ved å behandle søknader bidrar til bedre fordeling av ansvaret for asylsøkere i Europa, betyr ikke at Hellas ikke oppfyller sine internasjonale forpliktelser. Det betyr heller ikke at Norge bryter Dublin-forordningen eller andre internasjonale forpliktelser. Tvert imot bidrar det til et mer velfungerende folkerettsamfunn og et europeisk asylsystem.

BRENNER KRAFTIG: Det brenner kraftig i flykningleiren Moria i Helleas onsdag 9. september. Video: AP Vis mer

De såkalte suverenitets- og humanitærklausulene i Dublin er gjennomført i utlendingsforskriften og gir mulighet for slik fleksibel anvendelse av regelverket i tråd med Dublin-forordningens formål og flyktningkonvensjonen.

Europakommisjonen har nå varslet at Dublin-regelverket skal endres og erstattes av en ny, sterk solidaritetsmekanisme. Men slike endringer har vært varslet i mange år, og det vil nok fortsatt ta tid før en mer solidarisk fordeling av asylsøknader vil komme på plass i Europa.

I mellomtiden bør Regjeringen slutte å fremstille det som at det vil være i strid med internasjonale forpliktelser ikke å sende asylsøkere til Hellas. Rett og slett fordi det ikke er sant.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer