Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Mobbekritikk på feil spor

Kritikken mot regjeringens mobbekampanje er tendensiøs og kunnskapsløs.

I EN KRONIKK

i Dagbladet «Mobbekampanje på feil spor» 19.10 retter Dag Hareide kritikk mot min og til dels Erling Rolands forskning om mobbing og mot regjeringens mobbekampanje generelt. Hareide slår vilt omkring seg i mange retninger, i de fleste tilfeller i en uheldig kombinasjon av sterke meninger og svakt faglig grunnlag. Det er faktisk lett å tilbakevise Hareides kritikk på alle punkter men av plasshensyn må jeg gjøre et utvalg. Jeg skal gå litt nærmere inn på de temaene som gjelder måling av mobbing, 'individualisering' av begrepet, og bruk av megling i arbeid med mobbesaker.

I klar motsetning til hva Hareide hevder, er det vel dokumentert at man kan gjøre meget pålitelige målinger - for eksempel ved spørreskjema eller kameratvurderinger - av forskjellige sider ved mobbeproblematikken. Det finnes jo en lang psykologisk tradisjon som har identifisert sentrale vilkår som må være oppfylt for at man skal kunne hevde at målinger er pålitelige (reliabilitet, stabilitet over tid, og validitet). På alle disse punktene er det vist at en av de vanligste metodene å måle mobbeproblematikk på, nasjonalt og internasjonalt - mitt spørreskjema om mobbing - fungerer meget godt. Denne omfattende psykologiske forskningslitteraturen er tydeligvis Hareide helt ukjent med.

I MINE EGNE

forskningsprosjekter om mobbing er det foruten spørreskjema blitt brukt en rekke andre metoder. Men når det gjelder å få et relativt rask men likevel pålitelig mål på omfanget av mobbing på en skole eller annen større enhet, er et godt konstruert spørreskjema et uvurderlig instrument.

Hareide kritiserer meg videre for å ha «individualisert» mobbebegrepet. Man kan gi ham rett i dette i den forstand at det mobbebegrepet som jag har vært med på å gi innhold til - og som har betydelig internasjonal aksept - ikke bare begrenser seg til situasjoner hvor en større eller mindre gruppe er aktiv. Dette er et helt bevisst valg fra min side ettersom den opprinnelige betydningen av begrepet mobbing i sosialpsykologien - med en stor anonym, tilfeldig sammenkommet gruppe -er dårlig egnet til å beskrive det som skjer i en klasse eller på en skole. Den mest vanlige mobbesituasjonen omfatter 2-3 mobbende elever, ofte med én elev som fører an, og én elev som er utsatt.

Men en ganske betydelig andel mobbeofre - på flere klassetrinn så mye som 30-40% - oppgir at de hovedsakelig bli mobbet av én enkelt elev. Dette forhold avspeiler seg også i elevers bruk av ordet mobbing, som altså gradvis har skiftet betydning. Det bør også observeres at man i engelskspråklige land ikke bruker ordet mobbing i det hele tatt for de problemene vi her snakker om, ganske enkelt fordi det gir helt feilaktige assosiasjoner. Som mange vet, bruker man i England og USA i stedet ord som bullying (trakassering, bølleatferd), victimization (å gjøre noen til offer) eller bully/victim problems.

ET VIKTIG ASPEKT

ved den nevnte forståelsen av mobbing med tilhørende definisjon er at den inkluderer mange ulike former for gjentatt negativ, aggressiv atferd (i relasjoner preget av ubalanse i styrkefohold). For Hareide ser dette ut til å være en svakhet, mens det i realiteten er en vesentlig styrke ved definisjonen. På denne måten vil også mer indirekte og subtile former for mobbing som ryktespredning og utestenging fra en gruppe komme inn under begrepet. I vår forskning finner vi, som forventet, at også disse formene for mobbing er klart relatert til (korrelert med) depressive følelser, dårlig selvbilde, selvmordstanker etc. Dette viser at indirekte former for mobbing - som er mer typisk for jenter - kan volde like mye smerte og skade som mer åpne angrep.

Men det faktum at mobbebegrepet (heldigvis) er blitt «individualisert» betyr jo ikke på noen måte - som Hareide påstår - at det blir mindre fokus på gruppemekanismer. Allerede i min første bok fra 1974 identifiserte jeg fire forskjellige gruppemekanismer som kan antas å være virksomme ved mobbing hvor flere elever er involvert. Og at mitt tiltaksprogram skulle være overveiende «individ-orientert», mot mobberne som individer, er direkte feilaktig. Programmet er jo tvert imot sterkt rettet mot «systemet», dvs skolemiløet som helhet. Det består, som kjent av de fleste men tydeligvis ikke av Hareide, av tiltakskomponenter på både skole-, klasse-/gruppe- og individnivå. Dette gjelder også for Senter for Atferdsforsknings program Zero, som er det andre store anti-mobbeprogrammet som støttes av myndighetene.

HVA ER SÅ HAREIDES

resept mot alle de påståtte feiltakelsene og svakhetene? Jo, bruk av megling og konflikthåndtering! Kanskje ikke så overraskende fra en person som er leder i Nordisk Forum for Megling og Konflikthåndtering. Men det finnes i realiteten minst seks tungtveiende argumenter for ikke å bruke megling i mobbesaker. Det er her også av interesse å notere seg at en av guruene når det gjelder konfliktløsning, amerikaneren Richard Cohen, advarer sterkt mot å bruke megling ved mobbeproblematikk. Denne posisjonen har også vært nok så vanlig blant norske skolemeglere men dette synes å ha gått Hareide hus forbi. Han bør vel også betenke at det hittil ikke har fremkommet noen som helst dokumentasjon av at konfliktløsnings-/meglingsprogrammer i skolen har hatt noen positive effekter på for eksempel nivået av mobbing eller beslektede problem.

Dette står i sterk kontrast til det som er oppnådd med for eksempel «Olweus-programmet mot mobbing» hvor vi nå i seks store undersøkelser av mer enn 30 000 elever har kunnet dokumentere kraftig reduksjon i nivået av mobbing, med 30-50 prosent, allerede 8 måneder etter at skolen startet med programmet. Det er også blitt registrert flere andre positive effekter som bedre trivsel og redusert antisosial atferd blant elevene. De oppnådde resultatene kan ikke (bort)forklares med henvisning til andre kausale faktorer.

TIL SLUTT FORSØKER

Hareide å skape et inntrykk av at jeg og min forskning skulle være kontroversiell («en omstridt norsk forsker»). En faglig posisjon kan neppe sies å være kontroversiell bare fordi Hareide og kanskje noen likesinnede personer, med helt andre verdier, mål og utgangspunkter, retter kritikk mot den. Dels må det jo vurderes hvor holdbar den framførte kritikken er (se ovenfor), og dels må man vite noe om hvordan det internasjonale forskersamfunnet ser på den aktuelle forskningen. Uten å gå i detaljer tror jeg at jeg våger å påstå at reaksjonene fra forskersamfunnet har vært helt annerledes enn hva Hareide antyder. For eksempel har denne forskningen i flere såkalte siteringsundersøkelser kommet helt på topp når det gjelder internasjonal sitering av skandinaviske bidrag fra psykologi og pedagogikk.

Vi som arbeider med forskning og tiltak mot mobbing er selvfølgelig åpne for «annerledes» synspunkter på det vi driver med. Men når disse synspunktene er basert på åpenbart manglende kunnskap om problematikken og sterkt tendensiøs fremstilling, må man noe resignert spørre seg om de har noe å bidra med.

annonse

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media