Det hender jeg misunner siddiser, trondhjemmere og bergensere deres utilslørte kjærlighet til hjembyen. Ja, ikke minst bergensere selvfølgelig. Ingen overgår bergenseres patriotisme. I åtte år har vi hatt en statsminister som aldri la skjul på at hun levde motvillig i landflyktighet bak slottet, attpåtil i Inkognitogaten, og som resten av Bergens-diasporaen i byen, kunne hun aldri slutte å snakke om Brann.

Oslo-folk er også glade i byen sin, men på en mer selektiv, introvert måte. Det begrenser seg helst til en bydel eller til et nabolag. Folk på østkanten er usikre på om de en gang bor i samme by som folk på vestkanten. På vestkanten er de usikre på hvor østkanten er. I resten av landet har Norge fått en statsminister fra Oslo. I Oslo har de fått en statsminister fra Ris; en hvit, velstående enklave i bunnen av Holmenkollen hvor bortimot 50 prosent stemmer Høyre, og Venstre er større enn Ap. Jonas Gahr Støre er bedre kjent i Nordmarka enn på Holmlia.

I Hurdalsplattformen avskrives Oslo med noen linjer, tross denne regjeringens bekymring for økende ulikhet. Nedleggelse av grendeskoler synes å vekke mer omsorg enn overfylte skoleklasser i Oslos mest utsatte strøk. Men slik har det alltid vært. Oslo må klare seg selv og på toppen av det hele få kjeft for å være Oslo.