KOMMENTARER

Det nye Munch-museet

Nå elsker vi Oslo

Verden har forelsket seg i Oslo. Da gjenstår bare resten av Norge.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn Graff Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Det hender jeg misunner siddiser, trondhjemmere og bergensere deres utilslørte kjærlighet til hjembyen. Ja, ikke minst bergensere selvfølgelig. Ingen overgår bergenseres patriotisme. I åtte år har vi hatt en statsminister som aldri la skjul på at hun levde motvillig i landflyktighet bak slottet, attpåtil i Inkognitogaten, og som resten av Bergens-diasporaen i byen, kunne hun aldri slutte å snakke om Brann.

Oslo-folk er også glade i byen sin, men på en mer selektiv, introvert måte. Det begrenser seg helst til en bydel eller til et nabolag. Folk på østkanten er usikre på om de en gang bor i samme by som folk på vestkanten. På vestkanten er de usikre på hvor østkanten er. I resten av landet har Norge fått en statsminister fra Oslo. I Oslo har de fått en statsminister fra Ris; en hvit, velstående enklave i bunnen av Holmenkollen hvor bortimot 50 prosent stemmer Høyre, og Venstre er større enn Ap. Jonas Gahr Støre er bedre kjent i Nordmarka enn på Holmlia.

MUNCH: Arkitektene Juan Herreros og Jens Richter fra Estudio Herreros svarer på spørsmål rundt kritikken av det nye Munch. Reporter: Kjetil Stoveland. Video: Magnus Paus / Dagbladet TV Vis mer

I Hurdalsplattformen avskrives Oslo med noen linjer, tross denne regjeringens bekymring for økende ulikhet. Nedleggelse av grendeskoler synes å vekke mer omsorg enn overfylte skoleklasser i Oslos mest utsatte strøk. Men slik har det alltid vært. Oslo må klare seg selv og på toppen av det hele få kjeft for å være Oslo.

Det er kanskje skjebnen til enhver hovedstad. Den er splittet av natur; forhatt og misunt i resten av landet som selve symbolet på makt, finans og sentralisering, samtidig som den sliter med storbyens problemer bare noen T-banestopp unna Stortinget. Lenge hadde ikke en gang Oslo en vakker fasade å skjule seg bak. Det fantes ingen historisk gamleby. Sentrum var en gatestump som uten ironi ble omtalt som paradegate. Mens Stockholm og København kunne lene seg tilbake i gammel storhet, var Oslo den fillete og vanskjøttete fetteren.

Men noe har skjedd de siste par tiårene. Oslo har reist seg gjennom en rivende og dristig byutvikling som har endret byens sjel og skapt en felles identitet. Utbyggingen av den nye bydelen Bjørvika i indre havn har med flere grep bundet fjorden og byen sammen, men også byens innbyggere sammen. Da jeg onsdag var på pressevisning i det nye Munch-museet fikk jeg nesten en andektig følelse ved tanken på at Edvard Munch hadde unnfanget «Skrik» oppe i Ekebergåsen noen hundre meter bak. Der sto han, geniet, for over hundre år siden og så utover Bjørvika, hvor museet ligger, og beskrev øyeblikket i detalj: «Så gik solen ned - himmelen ble pludselig blodrød - jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden - over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger - mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst - og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen.»

Endelig kommer Munchs kunst hjem og til sin rett i et funksjonelt og ujålete bygg som er lett tilgjengelig for alle; ikke bare turister, men også og ikke minst for Oslos innbyggere som eier denne kunstskatten. Strengt tatt er det kommunen som eier samlingen, men hvem er ikke kommunen om dens innbyggere? Naboen Operaen er en perle, Nasjonalmuseet like ved er praktfullt, men de to kommunale byggene, Munch og Deichman, er hjertet i denne byutviklingen, i hovedsak finansiert og driftet av kommunen selv. Det er det som gjør dem så spesielle. Folk i Oslo føler det er deres, noe de kan ta i bruk.

SKYLINE: En rivende og dristig byutvikling har gitt Oslo ny identitet og puls. Endelig har også Edvard Munch funnet hjem. Foto: Terje Pedersen / NTB
SKYLINE: En rivende og dristig byutvikling har gitt Oslo ny identitet og puls. Endelig har også Edvard Munch funnet hjem. Foto: Terje Pedersen / NTB Vis mer

Forvandlingen i Oslo har fått internasjonal oppmerksomhet. Operataket er blitt en arkitektonisk trendsetter. Eventyret Deichman har vært fullt av brukere fra første dag, særlig unge, og nylig ble biblioteket kåret til verdens beste offentlige bibliotek i 2021. Oslo som konsertby og uteliv har passert storebrødrene. Bydelen Sagene er ifølge magasinet Time Out et av Europas kuleste nabolag, og mens norske kritikere er delte i synet på nye Munch, er utenlandsk presse begeistret og overrasket over hvor moderne uttrykket er.

Jeg har blandete følelser for internasjonal omtale. The fjords og vikinger slår vel fortsatt alt. Langt viktigere er den langsiktige byutviklingen som har skjedd i Oslo, og som har gitt byen en ny puls. Jeg hører oftere at folk sier de er glade i Oslo på en måte som bergensere sier de er glade i Bergen. En skremmende utvikling, vil noen si, men som syvende generasjon Oslo-borger tenker jeg det er på høy tid at vi er like stolt over Oslo som Erna er over Bergen. Neste skritt er å overbevise resten av landet om at Oslo er en ålreit by.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer