DEBATT

­

- Nå er sønnen min den viktigste

Lille Iver skal gjennom en hjerteoperasjon som vil sette sitt preg på ham resten av livet. Det får mamma Sara Elisabeth Magnem (37) til å tenke på hva som er viktig i livet.

MOR OG BARN: For Sara Elisabeth Magnem er det viktig å være så forberedt og informert som mulig før sønnen Ivers operasjon - og tiden etterpå. Foto: Privat
MOR OG BARN: For Sara Elisabeth Magnem er det viktig å være så forberedt og informert som mulig før sønnen Ivers operasjon - og tiden etterpå. Foto: Privat Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Jeg setter på dagens sjette kaffekopp, selv om klokka bare er ni. Planen min er å begynne med arbeidskrav to på videreutdanningen. Jeg er lærer og sulten på faglig påfyll, så jeg tar enda en videreutdanning.

Nå skal jeg utdype meg i norskfagets forandringer under innføring av ny læreplan. Jeg begynner å lese og skrive notater, men tankene vandrer i forskjellige retninger.

Plutselig begynner jeg å tenke på antall ledninger min elleve uker gamle sønn, Iver, vil bli koblet til. Han er født med hjertefeilen Fallots tetrade og skal opereres om noen få dager.

Dagen i dag har vært preget av praktiske gjøremål helt siden jeg sto opp klokka seks på morgenen.

Mens Siri (4) spiser frokost og Mia (11) gjør seg klare til å gå på skolen, setter jeg opp en liste over alt vi vil trenge på sykehuset:

  • Bodyene må ha omslag, så vi slipper å kle Iver over hodet.
  • Pyjamasene kan ikke ha glidelås, men knapper. Da vil alle ledningene han skal kobles til, ha en vei til maskinen via hull i klesplagget.

Det er slik jeg begynte å tenke på antall ledninger. Vi har allerede blitt godt orientert om den forestående operasjonen gjennom telefonsamtaler med sykepleierne på Rikshospitalet, samt via brosjyrer og skriftlig informasjon.

Jeg har i tillegg gravd etter informasjon på egenhånd, og meldt hele familien inn i Foreningen for hjertesyke barn. Jeg tenker at jeg må forberede meg så godt som overhodet mulig til operasjonen - og til tiden etterpå.

Lille gutten vår vil trenge foreldrene sine som aldri før. Da skal vi stille opp med all vår kunnskap for å kunne gi ham best mulig pleie og omsorg.

Jeg har nemlig nylig lært at hvis det i det hele tatt er noe som kan gi meg ro, så er det informasjon.

Tankene vandrer videre. Jeg begynner plutselig å tenke på hva som teller i livet. Er det viktig at det «nye» huset vårt er fancy og moderne? Eller er rett og slett det viktigste at hjemmet er pusset opp og barnesikkert?

Svaret er selvfølgelig det siste.

Skal vi insistere på å ha to biler for å understreke status i samfunnet? Nei, overhodet ikke. Med dagens strømpriser vil det å innse at man selv med tre barn klarer seg fint med én bil, bare være et tegn på økonomisk bevissthet og sunn fornuft.

Noe annet du kan lure på, er når du har «uoppgjorte» misforståelser mellom deg og andre, for eksempel av familiær art. Skal de da måtte løses med én gang, bare for å tilfredsstille enkeltes syn på hva som er riktig og galt, når energien egentlig trengs andre steder?

Akkurat nå er sønnen min den viktigste, all min energi er forbeholdt ham og mine to andre barn. Ingen andre ting fortjener oppmerksomheten og energien min.

Er jobben viktig i en slik situasjon? Jobben er alltid viktig, vil jeg si. Hvis du ikke trives noenlunde greit med det du driver med, vil det påvirke psyken din før eller siden. Slik er det bare, og det er helt OK.

Jobben kan faktisk være en ufrivillig støttespiller her. Du er kanskje omringet av gode kolleger som kan gi deg klapp på skulderen og trøste med gode ord når du trenger det.

Så kan tankene vendes mot arbeidsoppgaver, noe som kan oppleves fryktelig sunt midt oppi den fryktelige situasjonen der babyen din snart skal hjerteopereres.

Så dukker en ny tanke opp i hodet mitt. Mens jeg steller den lille sønnen min, tenker jeg på at det er siste helg før operasjonen.

Det er en av de siste gangene jeg ser hans lille kropp uten et kjempearr som vil dekke brystkassa hans.

Jeg stryker han forsiktig på det lille brystet hans. Jeg knipser til og med noen bilder. Hvorfor gjør jeg det? Jeg er litt usikker selv. Jeg vil kanskje ha et minne av hvordan han så ut før kroppen hans blir skåret opp. Hvordan han så ut før operasjonen. Hvordan han var de første ukene i livet.

Etter operasjonen vil han bære en påminnelse om at han er hjertesyk for resten av livet. Jeg kjenner at en tåre renner ned kinnet mitt idet jeg tillater tankene mine å galoppere litt for fort.

Så går de over til jentene våre. Iver har to storesøstre. Eldste søster gruer seg litt til å dra på leirskole mens lillebror skal være på sykehuset og opereres. Hun har gledet seg lenge til å være med klassekameratene sine i hele fire dager. Men hun gruer seg også.

Trøst og forsikringer om at det kanskje er det beste som kunne hendt, fordi da vil hun være i aktivitet med klassen sin i stedet for å sitte i klasserommet og forsøke å fokusere på undervisningen skal til for at hun skal slutte å uroe seg, i hvert fall nå.

Mellomste søster forstår heldigvis ikke så mye av denne situasjonen – hun skal overnatte hos farmor og det er det hun tenker på mest nå for tiden.

Vi har spikret det praktiske til hver minst detalj. Den lille røde kofferten er nesten pakket ferdig for sykehusoppholdet. Jentene er klare for sine respektive aktiviteter neste uke.

Det er bare en helg mellom oss og sykehusoppholdet.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer