Dette skoleåret hadde alle vi som underviser i første klasse på videregående, en stor utfordring foran oss: vi hadde nye læreplaner å forholde oss til, og tilhørende nye eksamener. I matematikk, som jeg underviser i, kom det tidlig signaler om at det ville bli store endringer. Disse endringene er i tillegg svært omdiskuterte. Vi har hatt timevis med planleggingsmøter og samtaler om hvordan vi skal endre undervisningen og vurderingene våre for at elevene skal være godt forberedt på den nye eksamenen.

I utgangspunktet var altså dette et år som krevde en ekstra innsats og en omlegging av praksisen vår. Så kom rødt nivå i november. Det krevde dobbel og ofte trippel planlegging av timer, omorganisering for å få til vurderinger, mye ekstra arbeid med å se igjennom elevarbeider og et uvanlig stort arbeid med å holde stålkontroll på hvilke elever som har vært til stede på skolen. Det å legge til rette for en matematikkundervisning med mer utforsking, mer praktiske oppgaver og andre måter å løse oppgaver på, har for min del dessverre måttet nedprioriteres altfor ofte.

Jeg får nesten daglig spørsmål fra elever med: «Men det blir vel ikke eksamen, vel?». Jeg vil ikke skape noe unødvendig bekymring hos elevene, men samtidig må jeg jo forholde meg til virkeligheten. Så svaret mitt er ofte noe sånt som at «vi må jo bare forberede oss på at det blir eksamen, det er det vi har fått beskjed om. Men det går nok bra, jeg hjelper deg alt jeg kan!» Det hadde føltes så fint å kunne gi et bedre svar på dette.