En snau uke etter de første tiltakene startet for snart et år siden, bestemte jeg meg for å slutte å forsøke å tenke selv, og blindt forholde meg til de enhver gjeldende retningslinje. Alt annet gjorde meg svimmel og irritabel. Dessuten tilsier all erfaring at det er lurere å stole på fagfolk enn kombinasjonen av google og mitt eget hode.

Men denne uken raknet det for meg.

For første gang tenkte jeg rett og slett at «dette kan jeg ikke forholde meg til». Etter snart ett år uten normal skole, idrett, turneringer og alt sånt som unge folk gleder seg til, skal de i teorien ikke møte et eneste menneske annet enn utendørs i minus åtte grader og med en meters avstand. De skal ikke trene eller drive med andre aktiviteter. De skal, kort sagt, ikke være en del av noe annet fellesskap enn familien.

Jeg vil tro de fleste foreldre som har barn i idrett, korps, kor eller andre aktiviteter som foregår sammen med andre, merker at surstoffet er i ferd med å ta slutt. Jeg har vært imponert over hvor fort de ulike ungdommene har svelget skuffelsen over alt som ble avlyst, og mobilisert til neste mulige høydepunkt. Som også ble avlyst. Jeg har sett trenere bruke all sin kløkt og fantasi for å finne alternative måter å trene på, først med to meter, så med en meter og i ulike kohorter, mellom hver enkelt utøver – vel vitende om at tenårene er den kritiske alderen. En seksåring kan begynne, slutte og begynne igjen. Toppidrettsutøvere får dispensasjon, i tillegg til å ha et støtteapparat rundt seg og idrett som livsstil. En tenåring som slutter, slutter som regel for godt, og tar med seg sitt eget lille nettverk av frivillige – også kalt foreldre – samtidig.