KOMMENTARER

Cathrine Sandnes:

Nå sviktes ungdommen

Tre måneder er unntakstilstand. Ett år skaper en ny normaltilstand for en tenåring.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

En snau uke etter de første tiltakene startet for snart et år siden, bestemte jeg meg for å slutte å forsøke å tenke selv, og blindt forholde meg til de enhver gjeldende retningslinje. Alt annet gjorde meg svimmel og irritabel. Dessuten tilsier all erfaring at det er lurere å stole på fagfolk enn kombinasjonen av google og mitt eget hode.

Men denne uken raknet det for meg.

COVID-19: Smitteverndirektør i FHI Geir Bukholm om coronavaksinen. Video: Marthe S. Lien / Lars Eivind Bones Vis mer

For første gang tenkte jeg rett og slett at «dette kan jeg ikke forholde meg til». Etter snart ett år uten normal skole, idrett, turneringer og alt sånt som unge folk gleder seg til, skal de i teorien ikke møte et eneste menneske annet enn utendørs i minus åtte grader og med en meters avstand. De skal ikke trene eller drive med andre aktiviteter. De skal, kort sagt, ikke være en del av noe annet fellesskap enn familien.

Jeg vil tro de fleste foreldre som har barn i idrett, korps, kor eller andre aktiviteter som foregår sammen med andre, merker at surstoffet er i ferd med å ta slutt. Jeg har vært imponert over hvor fort de ulike ungdommene har svelget skuffelsen over alt som ble avlyst, og mobilisert til neste mulige høydepunkt. Som også ble avlyst. Jeg har sett trenere bruke all sin kløkt og fantasi for å finne alternative måter å trene på, først med to meter, så med en meter og i ulike kohorter, mellom hver enkelt utøver – vel vitende om at tenårene er den kritiske alderen. En seksåring kan begynne, slutte og begynne igjen. Toppidrettsutøvere får dispensasjon, i tillegg til å ha et støtteapparat rundt seg og idrett som livsstil. En tenåring som slutter, slutter som regel for godt, og tar med seg sitt eget lille nettverk av frivillige – også kalt foreldre – samtidig.

Idrettsbevegelsen er Norges største, men som alle andre varige bevegelser, blir det jobbet hver eneste dag for at den ikke skal forsvinne. Dugnader, treninger, innsamlinger, loddsalg og, ikke minst, en viss grad av overtalelse for å få barnet til å løsrive seg fra dataspillet, mobilen eller fokuset på neste prøve. Jeg er ikke overbevist om at regjeringen vet hvor mye arbeid som legges ned i idretten hvert år. Hvordan det er å sikre at fjortenåringer ikke slutter med håndball, at idrettslaget fortsatt er førstevalg for mange nok til at klubben fortsatt kan stille lag og gjennomføre treninger som er morsomme. Som altså betyr å få spille sammen og mot hverandre. Ikke å terpe basisteknikk, bevegelsesmønstre eller å forbedre individuelle ferdigheter – som man kan holde ut med en stund, så lenge man vet det er unntakstilstand. Men ikke et helt år.

Fram til nå har ikke regjeringen spilt på lag med breddeidretten gjennom nedstengningen. Det har vært kamp for hvert unntak. Lite tyder på at utendørsidrett smitter: Oslo har hatt kontaktfotball selv under nedstengningen fra november, uten at det har hatt negativ utvikling på smitten. Innendørsidrett for ungdom åpnet opp. Smittetallene gikk ned. I arbeidet med å holde idretten levende og morsom, er forskjellen på å trene i kohorter med restriksjoner, og å nekte trening fullstendig, enorm. Og i en tid hvor skolen har vært særlig krevende, og hjemmet har vært konsekvent overbefolket, har et levende idrettsmiljø sjelden vært viktigere som avbrekk, pustepause og møteplass.

Noe av det viktigste jeg forsøker å lære barna, er at man ikke skal høre på hva folk sier – man skal se på hva de gjør. Det gjelder særlig for potensielle kjærester, kvakksalvere og politikere. Det betyr for eksempel at når en statsminister sier «mennesker, ikke millioner», skal vi se om hun prioriterer folks hverdagsliv fremfor næringslivet, når krisen rammer. Og når en helseminister takker ungdommen og sier at han tenker på dem, skal vi veie varmen i de ordene opp mot ufølsomheten fra årets første pressekonferanse: uten forvarsel eller tid til å områ seg kommer nye forbud, forskrifter og sterkere grad av isolasjon.

Ungdomsskoleelever får ikke ha besøk, får ikke gå på trening eller delta i andre sosiale aktiviteter, de får definitivt ikke konkurrere, eller søke tilflukt hos hverandre når skolen eller foreldrene blir uutholdelige. Men handlesentrene er åpne. Og flyene med utenlandsk arbeidskraft lander. For økonomien er det selvsagt en riktig prioritering. For smittespredningen er jeg usikker. Men for tenåringer er det en leksjon i hvor tom en takk kan være.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer