KOMMENTARER

Nådeløs kamp om Svartehavet

I morgen starter USA og Russland samtaler om Ukraina og Krimhalvøya. Historien om konflikter og kamp om hegemoni i det italienerne i middelalderen kalte Storhavet, har vært mange og blodige.

Nådeløs kamp om Svartehavet
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Grigorij Potemkin, Katarina den stores rådgiver, elsker og til tider medhersker, er mest kjent for at han skal ha bygget store husfasader langs elva Dnepr for å imponere dronningen før hennes første besøk til den okkuperte Krimhalvøya i 1783. Denne historien er muligens en myte, men Potemkin burde heller huskes fordi det var han som skal ha overtalt Katarina til å erobre den strategisk viktige halvøya i den nordlige delen av Svartehavet.

Mytene om Svartehavet er mange. Ifølge noen forskere skal den bibelske fortellingen om syndfloden ha sin bakgrunn i en flom etter siste istid. Mytene vil også ha det til at Noahs ark strandet i en åsside ved Svartehavet.

Det var grekerne som først forsto Svartehavets potensial som ferdsels- og handelsvei. Allerede for nesten tre tusen år siden anla de kolonier langs kystområdene. Mange grekere slo seg også ned i området for å dyrke korn, som i tillegg til salt ble en viktig eksportvare.

For vikingene som så mange andre før og etter, var Svartehavet inngangen til Bosporos-stredet og Konstantinopel. De seilte nedover Dnepr – både for å plyndre og for å drive handel. Under Det bysantinske rikets storhetstid var områdene i Svartehavet viktige. De ble svekket en del gjennom korsfarernes erobring av Konstantinopel i 1204. Men så kom osmanene.

FOR FULLE SEIL: Den russiske svartehavsflåten, malt av Ivan Konstantinovitsj Ajvazovskij i 1890. Foto: Wikimedia Commons
FOR FULLE SEIL: Den russiske svartehavsflåten, malt av Ivan Konstantinovitsj Ajvazovskij i 1890. Foto: Wikimedia Commons Vis mer

Mehmet 2, som etter hvert ble kalt erobreren, forsto den strategiske betydningen av Bosporos-stredet. I 1452 satte han i gang med å bygge det mektige Rumeli-fortet ved bredden av stredet på europeisk side. På den andre sida, i Anatolia, lå Anadolu-fortet, bygd av sultan Bayezit på slutten av 1300-tallet. Nå kunne osmanene stenge hele inngangen til Konstantinopel fra Svartehavet og dermed hindre forsyninger til byens innbyggere.

Mehmet erobret Konstantinopel i mai 1453. Dyrkbare områder rundt byen var avfolket og lagt i grus under osmanenes angrep, og da sultanen innledet en omfattende tilflytning av folk til byen, trengte han forsyninger av jordbruksvarer. Det befant seg i stort monn i svartehavsområdet.

Da Mehmet startet sitt erobringstokt mot Svartehavet, var områdene rundt styrt av et konglomerat av folkeslag og fyrster, som genovesere, venetianere, tartarer, bysantinere, slavere, georgiere, armenere og tyrkere. I løpet av drøyt tjue år tok osmanene kontroll over mesteparten av svartehavsområdet, med erobringen av Krimhalvøya fra krimtartarene i 1475 som et høydepunkt.

De osmanske sultanene kunne nå kalle seg «herskere over de to hav», Middelhavet og Svartehavet. Men så dukket en ny fiende av Det osmanske riket opp i nordøst; Russland. Der styrte Ivan den grusomme som hadde ambisjoner om å svekke osmanenes nærvær rundt Svartehavet. Et osmansk forsøk på å drive russerne nordover fra Azovsjøen mislyktes, og det skulle gå over hundre år før de to storrikene kom i reell krig med hverandre.

I 1696 klarte den mektige russiske tsaren, Peter den store, å erobre den strategisk viktige osmanske festningsbyen Azov, ved elva Dons utløp i Svartehavet. Men gleden varte bare i noen år. I juli 1711 fikk osmanene Azov tilbake.

Rundt 50 år seinere kom Katarina den store til makta. Nå fulgte flere år med krig mot osmanene. I 1774 fikk russerne tilgang til Svartehavet. Ni år seinere annekterte Katarina Krimhalvøya.

Mot slutten av 1700-tallet var Russland blitt en av stormaktene i Europa. Frykten for at russerne skulle erobre Konstantinopel fikk flere europeiske land over på osmanenes side.

Stormaktsinteressene økte. I oktober 1853 startet Krimkrigen; Russland mot Tyrkia, Storbritannia og Frankrike. Da fredsforhandlinger ble innledet i Paris i februar 1856, etter at russerne hadde lidd et ydmykende nederlag ved Sevastopol på Krimhalvøya, hadde minst 300 000 soldater mistet livet, i kamp eller av sjukdom.

Svartehavet ble nå et nøytralt sjøterritorium, men i 1870 var de russiske flåtestyrkene tilbake. Opprør på Balkan var medvirkende årsaker til at det igjen ble krig mellom Russland og Det osmanske riket i 1877. I slutten av januar året etter sto russiske soldater i landsbyen Yeşilköy (San Stefano) en drøy mil fra sentrum av Istanbul. Her ble en fredsavtale undertegnet en drøy måned seinere. Russerne styrket sin tilstedeværelse i Svartehavet.

29. oktober 1914, under 1. verdenskrig, gikk osmanene til overraskelsesangrep mot russiske baser ved Svartehavet, med sterk tysk medvirkning. 5. november erklærte Russland osmanene krig. Det ble den siste mellom de to landene. Men med den kalde krigen mellom Sovjetunionen og Vesten økte Svartehavets betydning nok en gang.

Så falt Sovjetunionen sammen, og så kom etter hvert president Vladimir Putin som i 2014 annekterte Krimhalvøya som tilhørte Ukraina. Resten av historien kjenner vi.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer