DEBATT

Religion og politikk:

Når kirken blir aktivist

Geir Ramnefjells analyse om at reaksjonene på kirkens klimautspill skyldes at kirkens argumenter er så gode, og at de utfordrer «makta» er svært kreativ.

DRAMATISK: De som har hatt et snev av interesse i å følge klimapolitikken bør ha notert seg de kraftige påstandene om jordens snarlige undergang som blir fremført på stadig mer dramatisk vis, skriver Christian Tybring-Gjedde (Frp). Foto: Fredrik Hagen / NTB
DRAMATISK: De som har hatt et snev av interesse i å følge klimapolitikken bør ha notert seg de kraftige påstandene om jordens snarlige undergang som blir fremført på stadig mer dramatisk vis, skriver Christian Tybring-Gjedde (Frp). Foto: Fredrik Hagen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Enkelte ganger må man gni seg litt ekstra i øynene når man leser Geir Ramnefjells kommentarer i Dagbladet. Men denne kommentaren overgår imidlertid det aller meste.

FRYKTLØS: Dagbladets kommentator Martine Aurdal kommenterer homopioneren Kim Frieles bortgang. Video: Dagbladet TV Vis mer

Hans analyse om at reaksjonene på kirkens klimautspill skyldes at kirkens argumenter er så gode, og at de utfordrer «makta» er svært kreativ.

Aller først: De som har hatt et snev av interesse i å følge klimapolitikken bør ha notert seg de kraftige påstandene om jordas snarlige undergang som blir framført på stadig mer dramatisk vis. Og man skal være særdeles bortreist dersom man ikke har fått med seg at klimaaktivistenes dramatiske spådommer er blitt aktivt sitert av et samstemt medie-Norge, og videre at det er nettopp disse premissene som i utstrakt grad ligger til grunn for «maktas» klimapolitikk.

Ikke minst opplevde vi dette under klimatoppmøtet i Glasgow, hvor klimaaktivister sto i kø for å skjelle ut politikere uansett hva de foretok seg. Så ivrige var mange at man kan undres over hvorvidt deres unike kjærlighet for jordkloden kan være ispedd et snev av forakt for det etablerte helt uavhengig av kontekst.

Som en av svært få har Ramnefjell daglig tilgang til Dagbladets spalter, hvor han kan framføre sine påstander uten å bli etterprøvd. Og han presenterer synspunkter som politisk oftest ligger et solid stykke ut på den politiske venstresiden.

Med et slikt bakteppe er Ramnefjell utvilsomt selv en representant for «makta» han kritiserer. Istedenfor å innse sin egen innflytelse velger han heller å lansere en konspirasjonsteori om at «makta» har rottet seg sammen i ubarmhjertighet for å gjøre jordkloden varmere, og med det gjøre ubotelig skade på naturen.

Men jeg skal la det ligge. Tirsdag i forrige uke vedtok Kirkemøtet at den Den norske kirke støtter en stans i norsk oljeleting. Det er utvilsomt et vedtak med en politisk slagside. Ramnefjell hevder at politisk aktivisme fra kirken ikke er noe nytt, og kommer med en utlegning om at kirken tidligere har ment noe om abort og at paven i Roma er enda mer imot oljeutvinning enn kirken i Norge.

Deretter følger en usammenhengende historie om hvordan naturvernåret i 1970 skapte et veiskille i politikken, og om klimabevegelsens forhold til partene i arbeidslivet. Jeg vil anta at mange som leste kommentaren falt av underveis.

Kirkens vedtak har gjenklang på politikkens venstreside og blant sentrale medieaktører. Den skyldes neppe at disse er særlig aktive kirkegjengere, men heller at de er særlig aktive klimafundamentalister.

Kirken begrunner sitt vedtak om oljestans med at kirken har et særlig ansvar for å beskytte Guds skaperverk. Det er en god og idealistisk ambisjon, og den rimer også med kirkens teologiske budskap, enten det gjelder mennesker eller natur. Utfordringen til kirkens standpunkt i denne saken er at det er politisk uenighet om hvordan dette målet best kan innfris.

Mens venstresiden, medie-Norge og nå også Den norske kirke hevder at stans i oljeproduksjon på norsk sokkel er det ultimate tiltaket for å redde jorda fra oppvarming og klimatisk kollaps, vil høyresiden hevde at stans i norsk oljeutvinning bare vil flytte produksjonen til andre land hvor produksjonen er langt mindre klimavennlig enn i Norge.

Mange på politikkens høyreside hevder samtidig at skaperverket vil få alvorlige sår dersom man fortsetter å etablere gigantiske vindparker i den norske fjellheimen.

Høyresiden argumenterer videre at man ikke kan se klimapolitikken i et vakuum og at tiltak også må vurderes opp mot de om lag 100 000 arbeidsplassene som er direkte og indirekte knyttet opp mot norsk oljeproduksjon, og at oljens inntekter bidrar til å trygge norske pensjonsutbetalinger i framtida.

Kirkemøtets vedtak betyr at Den norske kirke tar side i denne politisk betente debatten, men den slipper samtidig å forholde seg til de mange motargumentene som kan framføres. Og man må jo tenke seg hvilket ramaskrik det ville skapt dersom kirken hadde fattet det motsatte vedtaket.

Og siden Ramnefjell viser til pavens miljøengasjementet så kan man samtidig vise til Jesus kloke ord om å gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.

De fleste som oppsøker kirken utover de vante seremonier ønsker at kirken skal være et sted for personlig refleksjon og et sted hvor man etablerer eller stadfester forholdet mellom seg selv, sin tro og sin Gud. Et sted hvor man setter hverdagen på hold. Prestens oppgave er å legge til rette for dette.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer