Siden mars 2020 har vi blitt vant til å forholde oss til at reiser defineres som nødvendige eller unødvendige. Det er forståelig at kategorisk begrepsbruk benyttes når regler skal omfavne mange ulike problemstillinger. Men det er også problematisk. Ordet unødvendig defineres som noe overflødig, unyttig og hensiktsløst.

I skrivende stund er det kun arbeidsreiser, studiereiser, samt reiser på grunn av sterke velferdshensyn; som f.eks. samvær med mindreårige barn eller besøk til nærstående familie som er alvorlig syk, som defineres som nødvendige utenlandsreiser. «Hvis du reiser utenlands for å besøke ektefelle, kjæreste eller andre nære relasjoner som ikke er alvorlige syk, blir dette ikke definert som sterke velferdshensyn (helsenorge.no)». Dermed defineres altså reiser utenlands for å være sammen med kjæreste eller ektefelle som unødvendig. Det opplever jeg som problematisk.

I et intervju med Dagbladet (11.04.20) uttalte justisminister Monica Mæland: «Det å reise hjem er ikke en unødvendig fritidsreise. De fleste av oss aksepterer at det å være sammen med sine nærmeste det er lov.»