DEBATT

Tidsklemma:

Når villdyret våkner

Karsten Warholm løper med sko fra Puma, slår seg på brystet og slipper «villdyret» løs. Vår morgenrutine har også et dyrisk preg, men her er det overvekt av dovendyr i gå-sakte-aksjon.

I MÅL: Karsten Warholm river av seg klærne etter å ha gått i mål. På hjemmefronten rives klærne av så fort de har blitt tatt på og noen vil helst ha på seg favorittplagg som for lengst har blitt for små, skriver kronikkforfatteren. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
I MÅL: Karsten Warholm river av seg klærne etter å ha gått i mål. På hjemmefronten rives klærne av så fort de har blitt tatt på og noen vil helst ha på seg favorittplagg som for lengst har blitt for små, skriver kronikkforfatteren. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Da Karsten Warholm haltet av banen under sesongåpningen gikk det et gisp gjennom hele Norge. I likhet med så mange andre har jeg derfor tenkt mye på friidrett de siste ukene, og på hvor vondt en muskelskade kan gjøre. Raskt slo det meg at dette ikke er noe nytt for småbarnsforeldre.

Tvert imot. Forsinkelser og uventede utfordringer er daglig kost når familier skal over det største hinderet av dem alle: Den såkalte «tidsklemma – som jeg med dette innlegget tar sikte på å døpe om til «hverdagens 400 m hekk».

SKRED: Turistene fikk seg et sjokk da de var på tur i Tianfjellene i Kirgisistan 10. juli. Video: Viralhog. Reporter: Magnus Paus Vis mer

I skarp kontrast til nevnte distanse på friidrettsbanen er dette et løp hvor 1) de færreste av deltakerne ønsker å stille til start, 2) motivasjon og løpsforberedelser i stor grad er fraværende, 3) det kan være vanskelig å sørge for at alle er påkledd og 4) hvor de fleste iherdig prøver å ignorere startskuddet.

Strengt tatt er det eneste likhetstrekket med sesongdebuten til vår regjerende verdensmester at det ikke alltid går som planlagt.

Karsten løper med sko fra Puma, slår seg på brystet og slipper «villdyret» løs. Vår morgenrutine har også et dyrisk preg, men her er det overvekt av dovendyr i gå-sakte-aksjon. Hastigheten til tross utviser de forbausende mye motstandsvilje når de dras ut av sengene sine: «Neeei! Gå vekk! Jeg vil ikke til barnehagen!». Generelt sett fører en militant innstilling hos voksne sjelden til personlige rekorder i dagliglivet.

Å kjefte på barn med det mål for øye å få dem til å gjøre ting raskere fungerer alltid mot sin hensikt. Trener-Leif har fått mye skryt for sin pedagogikk og treningsopplegg. Jeg skulle likt å hatt ham med på laget når mine «utøvere» nekter å starte dagen.

Starten på en ordinær sprint ser så ryddig ut. Alle står der de skal stå, i startblokkene, på én ordnet rekke. På hjemmebane er situasjonen langt mer kaotisk. Ikke er det en individuell konkurranse lengre, det er lagsport med høyst varierende grad av lagånd og samarbeidsvilje. Hver dag prøver voksenlaget å sette ny, personlig rekord for å komme seg på jobb.

I skarp kontrast utgjør barnelaget ofte en høyst motvillig lenkegjeng som stort sett motarbeider enhver form for framdrift i feltet. Uansett lagtilhørighet sover også samtlige deltakere idet startskuddet går. De fleste prøver aktivt å stenge lyden ute og her tas alle tenkelige virkemidler i bruk. Fingre presses inn i ører. Dører forskanses fra innsiden.

Dyner trekkes over hode og kropp. Geriljavirksomhet med ledsagende sabotasje av selve «startpistolen» har også forekommet. På daglig basis fremmer lenkegjengen høylydte klager om «Hvorfor må jeg stå opp nå?!» som etter flere minutters fornektelse går over i bedende anmodninger om «Kan jeg ikke sove litt til, pappa». Nei, dessverre, det går ikke. Det som kunne vært en «fellesstart» går raskt over til «omvendt jaktstart» der de som leder an må løpe tilbake for å dytte baktroppen framover.

Warholm river av seg klærne etter å ha gått i mål. På hjemmefronten rives klærne av så fort de har blitt tatt på og noen vil helst ha på seg favorittplagg som for lengst har blitt for små. «Ikke den T-skjorten, pappa! Jeg vil ha den med Ninjago!». Det klassiske tilsvaret «Hvis du ikke tar på deg nå, må du gå naken» er imidlertid en tom trussel, og barna vet det så inderlig vel.

Ingen foreldre har noensinne levert barna sine i barnehagen iført kun Adam eller Evas drakt. Påstanden om at «Det er ikke min skyld, altså – det var han som ikke ville kle på seg» møtes neppe med stor forståelse hos barnehagens ansatte.

Så til slutt får derfor femåringens tvangstanker råde fritt og yndlingsklærne blir dratt fram fra skittentøyskurven. Han er fornøyd og påkledd. Nå står fôring for tur og det skranter ikke på eksistensielle spørsmål: «Hvorfor kan jeg ikke få is til frokost, mamma?» og «Hvorfor kan jeg ikke ha sjokoladepålegg på alt?». Man skulle nesten tro feltet bestod av universitetsstudenter fra filosofi-grunnfag.

Men – endelig er alt klart. Klær, mat, tenner og matpakke. Nå gjenstår sjarmøretappen med å levere den unge lovende i barnehagen og sykle av gårde til jobb. Oppløpet er en fryd. Det er som å være på en stadion med fullsatte tribuner. De norske flaggene vaier fram og tilbake og sønnen min og jeg er først. Vi ligger faktisk foran skjema.

Heia Norge. Heia oss. Men er ikke vinduene i barnehagen forunderlig mørke? Vi går bort til inngangsdøren, drar i dørhåndtaket og konstaterer at døren er låst. Sønnen min prøver også.

Vi ser på hverandre og begge er lettere forundret. «Hvor er vennene mine, pappa?». «Ja, si det», mumler jeg mens jeg tar fram telefonen og søker fram siste e-post fra barnehagen. Idet jeg så gjør demrer det for meg. Emnefeltet kan ikke misforstås: «Husk planleggingsdag kommende fredag». Dermed er det game over. Strekk i begge ben. Samtidig. Det blir ingen målgang i dag.

Karsten; jeg ønsker god bedring og krysser fingrene for at du både kan stille til start og vinner VM. Det er utvilsomt gøy å løpe fort på en friidrettsbane.

Men du kan også glede deg til fortsettelsen. Hverdagens hekkeløp er kanskje hektisk, men belønningen dertilhørende raus. De beste fans er nemlig de man lager selv, og de gir deg klemmer, high-fives og smil om du så krysser mållinjen eller ei.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer