KOMMENTARER

Venstresiden og Nato:

Nato som spøkelse

Det går et spøkelse gjennom norsk venstreside. Nato-spøkelset. SV skjelver og nøler. Rødt dekker over stalinistisk arv og indre splid, skriver John O. Egeland.

MØTER MOTSTAND: Partileder Bjørnar Moxnes - godt støttet av populisten Mímir Kristjánsson - har i flere år pyntet Rødt med silkemyke, rosa malerstrøk. Disse forsøkene på å gjøre Rødt til et slags SV Max møter intern motstand. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
MØTER MOTSTAND: Partileder Bjørnar Moxnes - godt støttet av populisten Mímir Kristjánsson - har i flere år pyntet Rødt med silkemyke, rosa malerstrøk. Disse forsøkene på å gjøre Rødt til et slags SV Max møter intern motstand. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

I mer enn 60 år har nei til norsk medlemskap i Nato vært et selvfølgelig standpunkt på norsk venstreside. Nei til Nato og atomvåpen er ur-genet i venstresidens prosjekt.

- HISTORISK: NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg møtte Finland og Sveriges ambassadører til NATO onsdag 18. mai. Video: AP Vis mer

Det skapte Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961og ble naturlig videreført da venstresiden samlet seg i SV i 1973. Marxist-leninistene i AKP arvet det fra SF, og brakte det etter hvert videre inn i Rødt. Vestens kriger i Vietnam, Irak, Libya og Afghanistan holdt flammen levende.

Samtidig har Nato-motstanden blitt skjøvet stadig lengre nedover på venstrepartienes dagsorden. Slutten på den kalde krigen åpnet for at SV kunne få regjeringsmakt. I de åtte åra med Jens Stoltenberg var det en grunnleggende forutsetning at norsk medlemskap i Nato skulle ligge fast. SV regjerte også mens Norge førte krig i Afghanistan.

Før det støttet SV-ledelsen bombingen under krigen på Balkan i 2011. Da ble partileder Kristin Halvorsen karakterisert som «flyvertinne på et bombefly».

Venstresidens partier har beholdt Nato-motstanden i sine politiske programmer. Samtidig har det nokså stille skjedd en dreining mot et mer realistisk bilde av Norges sikkerhetsinteresser. SF/SV hadde lenge sterke pasifistiske drag i sin politikk, og blant velgere og medlemmer.

Nå går partiet inn for et sterkt nasjonalt forsvar og høyere bevilgninger til militærformål. Også Rødt er «for et sterkt og uavhengig forsvar». De to partienes grunnproblem ligger i forståelsen av politiske og militære allianser.

Det er akseptert at Norge ikke kan stå alene i en verden dominert av sterke stormaktsinteresser. Vi trenger allierte og troverdige sikkerhetsgarantier. Både SV og Rødt har i lang tid pekt på de nordiske landene som en løsning. Problemet er at muligheten for en nordisk forsvarsallianse har vært stein død i flere tiår.

De nordiske landene valgte ulike løsninger da Nato ble stiftet i 1949. Norge, Danmark og Island gikk inn i Nato, Sverige forble nøytralt mens Finland inngikk en vennskaps-, samarbeids- og bistandspakt med Sovjetunionen som besto til 1992. Forskjellig tilknytning til EU demonstrerer de ulike nasjonale interessene.

Russlands overfall på Ukraina har veltet alle brikkene på dette sjakkbrettet. Sverige og Finland har nettopp søkt om medlemskap i Nato. Når det blir realisert, vil det dramatisk endre den sikkerhetspolitiske situasjonen i både Arktis og Østersjøen. For Norge vil finsk og svensk medlemskap på lengre sikt innebære en betydelig sikkerhetsmessig gevinst, selv om vi også må forvente et høyere spenningsnivå i en periode.

Det er her det går i ball for venstresiden, og særlig for Rødt. Partileder Bjørnar Moxnes har etter sterk motstand fått flertall i Rødts landsstyre for at Norge ikke kan melde seg ut av Nato nå. Forsvaret må først bygges opp før utmeldelsen kan iverksettes.

Samtidig slår Rødt en luftig kollbøtte og vil stemme mot at Finland og Sverige blir Nato-medlemmer når saken kommer opp i Stortinget. Natos sikkerhetsgaranti er altså bra for Norge slik situasjonen er nå, men ikke for våre to naboland. Denne dobbeltheten skal dekke over en betydelig indre splittelse i Rødt.

Partileder Moxnes – godt støttet av populisten Mímir Kristjánsson – har i flere år pyntet Rødt med silkemyke, rosa malerstrøk. Væpna revolusjon, proletariatets diktatur og annen stalinisme er pakket ned og plassert på loftet. Disse forsøkene på å gjøre Rødt til et slags SV Max møter intern motstand.

Rødt inneholder fremdeles mange kadre og sympatisører med røtter i forgjengeren Arbeidernes Kommunistparti (AKP-ml). Vi har sett det i striden om den tidligere AKP-lederen Pål Steigan, og det skjer igjen i Nato-spørsmålet. Siste ord er ikke sagt i Nato-striden, og det spiller liten rolle at 72 prosent av Rødts velgere er tilhengere av norsk medlemskap i Nato, ifølge en måling gjort av Norstat for Aftenposten.

Situasjonen er noe mindre tilspisset i SV, men den er på ingen måte avklart. SV støtter norsk våpeneksport til Ukraina, men fastholder stadig en nordisk forsvarsallianse som mål i sikkerhetspolitikken. Samtidig pågår en slags vårløsning i saken, og Nato blir en hovedsak på partiets neste landsmøte. Partileder Audun Lysbakken og finanspolitisk talsperson Kari Elisabeth Kaski er bevisst uklare i sine uttalelser.

For den moderate venstresiden kan en pragmatisk løsning ligge nokså nær. Innenfor Nato vil de nordiske landene til sammen få en betydelig tyngde, både politisk og militært. Det vil styrke nordisk sikkerhet og uavhengighet, og gjøre Norge mindre avhengig av USA.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer