Forholdet mellom naturvitenskap og juss står sentralt i idrettens dopingsaker. Naturvitenskapelige premisser er i hovedsak styrende, blant annet gjennom utvelgelsen av forbudsstoffer og testmetoder for avdekking av positive dopingprøver. Men det er juristene, dvs. dommerne i idrettens voldgiftsrett CAS, som har siste ord i enkeltsaker.

En illustrerende sak gjaldt det estiske langrennsesset Andrus Veerpalu, som i 2011 ble frifunnet av CAS for anklager om veksthormondoping (CAS 2011/A/2566). Veerpalu er kjent for det norske publikum, blant annet ved at han knep gullet foran Frode Estil både i VM i 2001 og OL 2002. Hans navn har nylig dukket opp på ny ved at han som estisk støttepersonell er utestengt fra organisert idrett i fire år, etter å ha vært involvert i bloddopingskandalen i ski-VM i Seefeld i 2019.

Men tilbake til frifinnelsen i 2011. Kjernen i saken gjaldt det vitenskapelige grunnlag for å avdekke veksthormondoping. Forenklet er det slik, som forklart i dommen, at ved inntak av eksterne veksthormoner (doping) danner kroppen andre isoformer (særtyper) av hormonproteiner enn ved kroppens egenproduksjon av veksthormoner.