KOMMENTARER

Russland, Ukraina og USA

Ned som en skinnfell

Katta er ute av sekken. Bjørnen som skulle invadere Ukraina er langt på vei skutt ned. Og den viste seg å ramle ned, litt som en skinnfell, skriver Morten Strand.

KRIGEN AVBLÅST?: En ukrainske soldat graver skyttergraver mot grensa til Russland. Foto: AFP / NTB
KRIGEN AVBLÅST?: En ukrainske soldat graver skyttergraver mot grensa til Russland. Foto: AFP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det er selvsagt for tidlig å avblåse dramaet med 100 000 russiske soldater oppmarsjert mot grensa til Ukraina. Men noe av den mest intense spenningen ble avblåst da den russiske viseutenriksministeren Sergej Rybakov mandag kveld bekreftet at Russland ikke vil invadere Ukraina. Det var i det viktigste forumet i denne ukas hyper-diplomati, etter at den russiske presidenten Vladimir Putin før jul krevde sikkerhetsgarantier fra Vesten om at Nato ikke skulle utvides videre østover. Ved siden av møtet mellom Rybakov og hans amerikanske kollega Wendy Sherman mandag, så omfatter ukas diplomati møtet i Nato-Russland rådet i Brussel onsdag, utenriksministermøtet i EU i slutten av uka, og OSSE-møtet i Wien torsdag.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg holdt fredag 7. januar en pressekonferanse etter et hastemøte grunnet konflikten mellom Russland og Ukraina. Video: AP Vis mer

Alt er skapt av Russlands krav om en ny gjennomgang av Europas sikkerhetsstruktur. Eller - om man vil - Russlands krav om nye regler for å erstatte de reglene som ble etablert i maktvakuumet som Sovjetunionens kollaps etterlot seg. Et vakuum som de baltiske landene og Polen av historisk vel begrunnede årsaker grep med begge hender, og ble medlemmer av Nato så raskt de kunne. De ville ha et vern mot Russland som opp gjennom historien med jevne mellomrom hadde okkupert og undertrykket dem. Samtidig grep resten av landene i den tidligere sovjetiske sikkerhetsalliansen Warszawapakten den samme muligheten, mens Russland sto maktesløse og så på, som tilskuere til sitt eget nederlag.

Men verden ser annerledes ut sett fra Moskva, enn sett fra de baltiske hovedstedene og fra Warszawa. Det som for disse landene er vern mot Russland, betydde i Moskva at Russland var eksponert for sin motstander i det som i stadig større grad har blitt et både geopolitisk og ideologisk motsetningsforhold. Putin vil trekke en rød linje ved Ukraina, og har demonstrert det med annekteringen av Krim, støtte til krigen i Øst-Ukraina, og nå med styrkeoppbyggingen ved grensa til Ukraina.

Dette er det historiske utgangspunktet for dagens drama. Viseutenriksminister Wendy Sherman gjorde det mandag klart at Russland har valget mellom diplomati eller konfrontasjon. Og hun gjorde klart det selvsagte, at medlemskap i Nato er et spørsmål mellom det landet det gjelder, og alliansen, det er ikke noe spørsmål der Russland har noen vetorett, slik Putin i realiteten krever. Han krever altså det han vet er det umulige. Én tolkning av dette har vært at Putin vil skaffe seg et påskudd for brudd, og dermed for krig.

Det er altså et absolutt krav fra Vesten at Russland ikke skal ha noen vetorett i forhold til Nato. Likevel så er konfrontasjonen på dette punkt også et stykke på vei retorisk. For Vestens ledere er langt på vei verbale gisler for den ønsketenking som dyrkes blant Ukrainas lederskap om utsiktene til et snarlig medlemskap i Nato. Når Vestens ledere sier det selvsagte, at medlemskap i Nato er opp til det enkelte land, og til Nato, så bør de også være i stand til å si høyt og tydelig det som er like opplagt, nemlig at Ukraina aldri vil bli medlem av Nato så lenge landet har en uløst grensekonflikt, og nesten er på krigsfot med Russland.

Så Putin har etter alt å dømme tatt høyde for dette nederlaget, og forberedt seg på det egentlige slaget, som ikke er om Ukraina skal inn i Nato, men om hvor langt Nato skal inn i Ukraina. Det dreier seg dermed om gjensidige grenser for utplassering av kort- og mellomdistanseraketter i Europa, etter at USA trakk seg fra avtalen om dette for to år siden, under president Trump. Og om nye regler for militære øvelser, der Russland vil begrense Natos militære samarbeid med Ukraina og Georgia, og øvelser nær Russlands grenser. De gjelder blant annet de rullerende soldatene som etter annekteringen av Krim i 2014 ble utplassert i de baltiske landene og i Polen.

For Russland så dreier det seg om hvorvidt Vesten denne gangen vil «se» dem og landets perspektiver, eller om de nok en gang vil overse dem, slik de stort sett har gjort etter Den kalde krigens slutt. Denne ukas hyper-diplomati dreier seg om å starte en samtale, og ikke egentlig om forhandlinger. I det første og viktigste møtet denne uka, mandag, ble det ikke noe brudd. Og det ble en slags avklaring om de ville og fullstendig uoversiktlige utsiktene til at Russland skulle invadere Ukraina. Dette er viktig, og stabiliserende. Enda mer stabiliserende vil det være hvis Vesten nå velger å «se» Russland, og ikke enda en gang overse landet.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer