KOMMENTARER

Foreldreoppropet

Nei, foreldre vet ikke best

Skolen tilhører ikke foreldrene. Den tilhører oss alle.

STOLTHET OG FORDOMMER: Oslo-skolen har fortalt elevene om Pride. Det har falt enkelte foreldre tungt for brystet. Paraden under Oslo Pride går fra Grønland til Spikersuppa i Oslo sentrum lørdag. Foto: Audun Braastad / NTB
STOLTHET OG FORDOMMER: Oslo-skolen har fortalt elevene om Pride. Det har falt enkelte foreldre tungt for brystet. Paraden under Oslo Pride går fra Grønland til Spikersuppa i Oslo sentrum lørdag. Foto: Audun Braastad / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

I en protest mot at læreplanen har gitt større plass til kjønnsmangfold, fikk lærer og trebarnsfar Lars Martin Lillevold framføre sin bekymring på Dagsrevyen forleden. Det NRK ikke fortalte var at Lillevold også er pastor i en konservativ frikirke. NRK føyde etter hvert til opplysningen, men understreket at Lillevold i denne sammenheng uttalte seg først og fremst som far.

Som far, altså. Det fullkomne alibi i enhver skoledebatt. Som forelder er du angivelig strippet for politisk, religiøst og ideologisk syn; du er bare en som vil ditt barns beste, og alle som er uenig med deg, vil det ikke, eller har en skummel agenda. Du er per definisjon kompetent og besitter uendelig visdom om hva barn bør og ikke bør lære, vite og se.

FØRSTE GANG: Forsvarssjef Eirik Kristoffersen deltok lørdag i Pride-paraden i Oslo, som første forsvarssjef noensinne. Video: NTB Vis mer

Hvis det hadde vært sant, ville ikke verden gått framover. Eller kanskje den hadde stoppet et sted på 1950-tallet, trolig lenge før. Homofili hadde vært forbudt, jenter nektet utdannelse, barn hadde kommet med storken. Hvis foreldre hadde fortsatt å få bestemme, ville vi vært mindre frie. Det visste vi jo allerede som barn.

Jeg hadde knapt seksualundervisning, bortsett fra en time med Trond-Viggo Torgersen lenge før han laget den smått revolusjonerende TV-serien for barn om kroppen. Det var ingen homofile på skolen jeg gikk på. Ikke som jeg visste om i hvert fall. For det snakket vi så lite om at det ikke engang var et skjellsord. Å rope homo etter noen måtte jo bety at homofile eksisterte. Ordet transperson kjente jeg ikke til, langt mindre hva det betydde. Jeg tror jeg hadde taklet det helt fint, for det gjør barn. Det er alltid voksne som sliter.

Ikke alle synes åpenhet er et framskritt. Samme året som regjeringen offisielt ber om unnskyldning for diskriminering av skeive, er flere foreldre opprørt over at Oslo-skolen informerer om Pride og inviterer til å delta i en eller annen form i lørdagens store tog. Selvfølgelig helt frivillig, men bare det å invitere synes for mye for enkelte. Det kan forvirre små barn, hevdes det.

Straks er det «foreldreopprop» og Facebook-grupper for besteforeldre som er motstandere av kjønnsforvirring, men ikke egen forvirring. Pride blir framstilt som et ideologisk tog som ender i kjønnsskifte, ikke som en feiring av likestilling og kjærlighet. Det går menn i lær der, advares det om, som om barn tenker på sex straks de ser utkledde menn som danser i gatene. Det er vel helst de som advarer som tenker på det.

Opphisselsen er gjenkjennelig og virker importert fra USA som så mye annen identitetspolitikk de seinere åra. Amerikanske foreldre-aktivister er en formidabel kraft som tvinger skoler til å forby bøker de ikke liker, forby undervisning i kjønnsteori og raseteori, forby munnbind under en pandemi. Foreldremøter har utviklet seg til rene slagmarker, hvor lærere blir truet på livet. Konspirasjonsteorier som knytter seksualundervisning til pedofili, er blitt et vanlig tema i debatten. Alt i bekymrete foreldres navn.

Det har gått så langt at det har bygget seg opp et foreldreopprør mot foreldreopprøret. De såkalte «soccer moms» vil ikke lenger bli tatt til inntekt for en økende konservativ motstand mot LHBT-rettigheter. For det er ofte det som skjer. En eller to høylytte snakker på vegne av mange, og de mange er tause og så fulle av tvil.

Norske foreldre har som regel vært mer tilbakeholdne, oppdratt i den sosialdemokratiske enhetsskolen som de er. De har høy tillit til skolen og mistenker den ennå ikke for å drive indoktrinering og overgrep. Foreldre har naturligvis rettigheter og meninger. Men det er de ikke alene om. Den offentlige skolen tilhører alle i Norge, til og med meg som er barnløs.

Den er betalt med våre skattepenger for å skape opplyste, fordomsfrie og informerte innbyggere; det som en gang het gagns mennesker. Den skal være åpen og inkluderende. Høyt utdannete lærere og fagfolk har i alle år tilpasset læreplaner og undervisning til tida vi lever i og helst med tanke på tida vi skal inn i. Det forskes, det utredes, det diskuteres på Stortinget. Det er skolens oppgave å gå foran, være et skoleeksempel rett og slett. Det forventer og krever vi.

Foreldres bekymring synes oftere å handle om tida som var; at ting har gått for langt, for fort. Det er for mye og for lite. Vi liker det bare ikke.

Heldigvis kommer de fleste barn som vokser opp i dag til å være enda friere enn dagens foreldre, ikke minst takket være skolen. Så får de finne noe annet å bekymre seg over når de selv får barn.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer