I skrivende stund har familien som ble kastet ut av en kommunal bolig på Tøyen i Oslo mottatt over 1,5 millioner kroner i støtte gjennom den såkalte folkefinansieringstjenesten Spleis.

Misforstå meg rett: Det er bra at familien får økonomisk støtte, men skal vi liksom hjelpe folk med å få rettshjelp gjennom Spleis? Er dette en samfunnsmodell som holder?

Å donere penger er dessuten en helt menneskelig respons på en umenneskelig politikk. Men noe er råttent i velferdsstaten når sosial boligbygging har blitt byttet ut med bunnløs mistillit fra offentlige myndigheter.

Familien på Tøyen tjener for mye til å bo kommunalt og for lite til å komme inn på det lokale boligmarkedet. Spørsmålet som melder seg, er om vi i det hele tatt kan kalle Norge for en velferdsstat idet retten til tak over hodet er prisgitt markedet.

Også rettsvernet følger det samme mønsteret, der noen tjener for mye til å gjøre krav på fri rettshjelp samtidig som de har for dårlig råd til å faktisk få prøvd sin sak. For å få fri rettshjelp må du som hovedregel ikke ha årlig bruttoinntekt over 246 000 kroner. For familier er inntektsgrensen 369 000 kroner. I praksis betyr dette at både uføretrygdede og lavtlønnede kan tjene noen knappe tusen kroner over inntektsgrensen.