Vi journalister er trent i å skrive med store bokstaver. Det er vår jobb å anskueliggjøre konflikter, å male store bilder, å utnytte dramaturgien som ligger i enhver historie. Men historien om Donald Trumps fire år i Det hvite hus trenger ingen effekter, ingen dramaturgi. Den er seg selv nok, for litt skakt å sitere Ibsen. Og spørsmålet nå, er om nok omsider er nok?

For amerikanerne. Det aller meste tyder på at det er det. Utfordreren Joe Biden leder til dels klart på alle meningsmålinger, også i de nødvendige vippestatene som han trenger å vinne. Likevel er det stor spenning knyttet til resultatet. Èn ting er usikkerheten som alltid er knyttet til Trump. Vil han klare å spinne tilstrekkelig mange velgere inn i sitt gylne univers av drømmer og lengsler om Amerikas storhet, og trivielle løgner om alt og alle? Og hvor langt han er villig til å gå for ikke å tape?

Det som ligger i potten er ingen ting mindre enn verdens eldste - og så langt - fungerende demokrati. Man skal ikke lete lenge for å finne spor av fascisme i Trumps rasistiske populisme. Ei gruppe av ledende fascisme-forskere har laget et opprop i anledning valget der de skriver at demokratier er i fare, ikke bare i USA, men over hele verden. De stiller spørsmålet om Trump rett og slett er en fascist, en post-fascistisk populist, en gryende autokrat, eller bare en spesielt bråkete opportunist.

Lista over hendelser som understreker presidentens udemokratiske sinnelag er lang som et vondt år. Donald Trump har bokstavelig talt fra dag én undergravd det demokratiet han ble valgt for å styre. Bare for å minne om det, så begynte det allerede med innsettelsesseremonien, 20. januar 2017. Da klagde han over at pressen - Fake News - rapporterte at det var langt færre til stede enn under Barack Obamas seremoni åtte år tidligere, til tross for at bilder klart viste at Trump tok feil. Det var da Trumps rådgiver Kellyanne Conway kom Trump til unnsetning med å forklare at uenigheten om hvor mange som faktisk var til stede skyldtes det hun kalte Trumps «alternative fakta».

Mange av oss lo så vi skreik. Nå måtte jo mannen være avkledd, av det som framsto som en forsnakkelse som likevel forklarte det meste, tenke seg til, «alternative fakta». Men siden da har verden satt latteren i halsen. For Donald Trump bare fortsatte å ljuge, som om han ikke var tatt med buksene nede, og han har nå et gjennomsnitt på mer enn 20 løgner pr. døgn, for som vi vet så tar han også natta til hjelp. Svarte natta. Og da er ikke engang løgnene overfor kona Melania tatt med, for ekteparet Trumps samtaler er tross alt ikke en del av det offentlige ordskiftet. Det er uansett lenge siden det var noe morsomt med Donald Trump. Komisk, ja, men morsomt, nei.

Til det er virkeligheten for alvorlig. For måten USAs 45. president undergraver demokratiet på er mer til å grine av. I den grad Trump styrer, så styrer han etter innfallsmetoden. Hans hverdag er preget av hat mot dem han oppfatter som sine motstandere, frykt for å bli avslørt som løgner, og sannsynligvis også som svindler, og hevngjerrige innfall mot alle som påpeker hans feil og kritiserer ham. Dag og natt strømmer det ut nedsettende, løgnaktige, og vulgære meldinger på Twitter. Den skal sove lite den som vil følge med.

Og sove dårlig. For som en parodi på en fascist-aktig karakter fra en Hollywood-farse, har Trump fakter pompøse som en liten Mussolini. Hans kommunikasjon med tilhengere går ut på å glorifisere seg selv, og kommunikasjonen med sine motstandere går ut på å skjelle dem ut, og fortelle hva slags kjøtthuer de er. Det var bare et Amerika i dyp krise som kunne velge en slik president. Og det er bare et Amerika i enda større krise som kan gjenvelge ham.

Dagens valg i USA er en folkeavstemning om the Donald. Det handler om mannen som lukket landet for muslimer fra land han ikke likte, lukket barn inne i bur, og skilte dem fra sine foreldre, innførte skattelette for de aller rikeste, mens han selv - som ikke lar én anledning til å skryte av hvor rik han er gå fra seg - praktisk talt ikke betaler skatt. Som heier på militaristisk nynazisme, snur det blinde øyet til politivold mot svarte, og sender føderale styrker mot borgere i byer der lokale myndigheter ber dem holde seg langt unna. Og som har ført folket bak lyset når det gjelder pandemien. Der Trumps operette-aktige sludder kunne beskues av alle som ville se.

Men Amerikas dype krise handler også om alle dem som ikke vil se. Derfor er dagens valg et skjebnevalg for demokratiet i Amerika. Det avgjort viktigste valget i moderne tid. For her gjelder store ord, som ikke trenger noen ytterligere dramaturgi.