Vi journalister er trent i å skrive med store bokstaver. Det er vår jobb å anskueliggjøre konflikter, å male store bilder, å utnytte dramaturgien som ligger i enhver historie. Men historien om Donald Trumps fire år i Det hvite hus trenger ingen effekter, ingen dramaturgi. Den er seg selv nok, for litt skakt å sitere Ibsen. Og spørsmålet nå, er om nok omsider er nok?

For amerikanerne. Det aller meste tyder på at det er det. Utfordreren Joe Biden leder til dels klart på alle meningsmålinger, også i de nødvendige vippestatene som han trenger å vinne. Likevel er det stor spenning knyttet til resultatet. Èn ting er usikkerheten som alltid er knyttet til Trump. Vil han klare å spinne tilstrekkelig mange velgere inn i sitt gylne univers av drømmer og lengsler om Amerikas storhet, og trivielle løgner om alt og alle? Og hvor langt han er villig til å gå for ikke å tape?

Det som ligger i potten er ingen ting mindre enn verdens eldste - og så langt - fungerende demokrati. Man skal ikke lete lenge for å finne spor av fascisme i Trumps rasistiske populisme. Ei gruppe av ledende fascisme-forskere har laget et opprop i anledning valget der de skriver at demokratier er i fare, ikke bare i USA, men over hele verden. De stiller spørsmålet om Trump rett og slett er en fascist, en post-fascistisk populist, en gryende autokrat, eller bare en spesielt bråkete opportunist.