Jeg har en yrkesskade. I over tjue år har jeg jobbet med å dokumentere menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser. Det er mange intervjuer med folk som har sett slektningene sine bli drept av soldater, som har blitt voldtatt, som er jaget fra sine hjem. Jeg kunne skrevet en håndbok i tortur basert på alle historiene jeg har hørt.

Med årene oppleves det enklere å fokusere på å gjøre et skikkelig arbeide og ikke la seg påvirke følelsesmessig av grusomhetene sakene handler om. Samtidig blir jeg fremdeles forbanna, og særlig på løgnene som gjerningspersoner spinner for å dekke over forbrytelsene sine.

Det var ikke tortur, fangen datt ut av vinduet. Det var ikke vi som massakrerte familien din, de tok nok heller livet av seg selv. Voldtekt, sier du, høhø … Løgnene krenker ofrene på ny.

Løgn er storindustri. Alle autoritære stater med respekt for seg selv har trollfabrikker med arbeidere som skriver villedende meldinger på sosiale medier, botfabrikker som forsterker budskapet så det virkelig runger og egne medier som «balanserer» informasjonen som kommer fra de internasjonale nyhetsmediene.