Denne sommeren oppsøkte nordmenn ukjent farvann. Thor Heyerdahls og Roald Amundsens ætlinger gjorde strandhogg på en kyst der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Eller i det minste feriere. Sammen med familien har jeg deltatt i utforskingen av de hustrige rabbene befolket av innfødte som ser ut til å ha har lært seg begrepet service på sovjetisk korrespondansekurs.

Vi har vært på Norgesferie.

Pandemien sendte oss tilbake til sekstitallet, den gang fly var forbeholdt de få og folk flest kjørte tog, buss og bil. I stedet for å seile i Karibia og innta økologiske cocktailer i Serengeti, har nordmenn stått i polkø med en meters avstand i det eneste landet i verden hvor vi ikke automatisk er rike.

Ferien i hjemlandet har vært en anledning til å se seg selv i speilet, og mens jeg sitter bak rattet på vei hjem til hverdagen lurer jeg på hva jeg har lært.

Husk boblejakke. Alltid. Uansett. Ikke drikk deg full på håndsprit. Det tar seg ikke ut. Du er ikke i Syden nå. Vis aktsomhet når du er øst for Glomma og samtalen beveger seg i retning ulv.

Det er for øvrig ikke bare ulven som bæsjer i skogen. Det gjør også norske turister. Lik fluer i edderkoppspinn duvet de gjennom sommernettene i hengekøyene sine langs elver og vann. Du kan skille ulv fra menneske ved at ulven ikke bruker dopapir. En annen forskjell er at ulven sjelden legger ut bilder av seg selv i kajakk på sosiale medier. De skriver heller ikke lange artikler i Dagens Næringsliv når de har vært på Vestlandet og blitt servert «gummiaktige og steinharde gulrøtter» til middag. At gulrøtter kan være både gummiaktige og steinharde samtidig hadde jeg ikke visst om jeg ikke leste D2.