Over et år har gått siden coronaen tok sine første pustetak innenfor Norges grenser, brakt til oss av norske skiturister som hadde feriert i Østerrike. Vi sto ovenfor vår livs viktigste jobb – å kjempe en dødskamp mot dette usynlige viruset.

Lite visste vi at vi fortsatt var underlegne viruset et år senere. Lite visste vi at vi «måtte holde ut bare litt til» året etterpå.

Virustrøttheten har langsomt kommet snikende, og vi begynner å bli slappe og med en følelse av at vi ikke orker å bry oss lengre. Den kollektive tankegangen vi startet med, går mer og mer i retning av det egoistiske.

Folk orker ikke mer, nordmenn trosser reglene og ferierer i utlandet – tross advarsler fra FHI, Helsedirektoratet og regjeringen. Viruset har tatt nok av friheten deres og mange nordmenn klager på reglene som regjeringen legger fram fra tid til annen.

Det triste er at når egoismen viser seg hos den ene, tar den fra friheten som den andre så sårt lengter etter. Når den ene bestemmer seg for å dra ned til feriehuset sitt i Spania, tar denne personen fra den andre muligheten til, i nær framtid, å besøke familien sin som sitter isolert nede i Italia. For det er ikke bare vi nordmenn som lever i Norge, det er også utlendinger som bor her og som så sterkt ønsker at livet snart går tilbake til det normale. Like mye som oss nordmenn, om ikke enda mer.