Den 11. oktober i fjor kom Høyesterett til at Olje- og energidepartementets (OED) vedtak om konsesjon og ekspropriasjon til vindkraftutbygging på Fosen krenket menneskerettighetene til samiske reindriftsutøvere. Mer enn ett år etter har nærmest ingenting skjedd.

Det samiske folks tillit til staten nærmer seg et bunnpunkt. Hvordan kan Norge ha troverdighet på menneskerettsfeltet ute i verden, når staten internt i Norge viser manglende vilje til å avslutte pågående menneskerettighetsbrudd?

Norge er en rettsstat. Grunnleggende prinsipper som folkesuverenitet og maktfordeling er grunnpilarer i det norske rettssystemet. Maktfordelingsprinsippet innebærer i korte trekk at makt skal kontrollere makt, og beskytte mot misbruk: En tredeling av makten mellom lovgivende (Stortinget), utøvende (regjeringen) og dømmende makt skal motvirke at «makt korrumperer.»

Respekt for denne tredelingen er helt grunnleggende for å opprettholde tilliten i en rettsstat. Forvitrer én av pilarene, begynner det fort å knake i forføyningene. Og det er akkurat det som har skjedd i denne saken. Den utøvende makt har ikke fulgt opp Fosen-dommen, med det resultat at Norges samiske befolkning ifølge et innlegg av Ella Marie Hætta i VG 18. november føler at den er i ferd med å bli kvalt.