Det har lenge vært slått fast at Norge har en unik mulighet til å bli en global leder innen flytende havvind. Men andre land posisjonerer seg også. Nå risikerer vi å bli forbigått. Så hvorfor skjer det ikke noe? Det er for dyrt ropes det, vi vil ha billig strøm! Er det så bare å vente til etter 2030 når flytende vind er ventet å bli konkurransedyktig?

Nei, redusert kostnadsnivå handler ikke om årstall, men om volum, antall bygde enheter, effektive industrielle produksjonskjeder, og kunnskap i alle ledd. Derfor må vi både bygge, utplassere og kontinuerlig dyrke kunnskap for å få ned kostnadene. Ikke minst for å bygge industri og sikre kompetanse.

I sin kommentar i Dagbladet 9. januar har Geir Ramnefjell mange gode poeng og spørsmål knyttet til norsk havvindutbygging. Industrien er klar, kunnskapsmiljøene er klare, og Norge er på verdenstoppen når det gjelder vindressurser til havs. Hvorfor evner vi ikke å komme skikkelig i gang?

Vi er avhengige av en offensiv utbygging av havvindparker for å nå våre klimamål i 2030 og 2050. Vi trenger havvind for å redusere utslippene fra olje- og gassvirksomheten, til elektrifisering av fastlandet, produksjon av hydrogen og ammoniakk, og til å bygge ny grønn industri. Samtidig må vi sikre at utbygging av vindparkene gjøres mest mulig effektivt og med et lavt konfliktnivå.