Tirsdag 24. mai publiserte tretten aviser en omfattende sak om kinesiske myndigheters systematiske undertrykkelse av uigurer. Det er nå åpenbart at våre brødre og søstre befinner seg i en situasjon som ikke har noe sidestykke etter 2. verdenskrig.
Lekkasjene viser at det er internert mindreårige så vel som eldre, kvinner i aldre fra 15 år til 73 år. Vaktene har blankofullmakt til å skyte og drepe «studenter» som forsøker å flykte.
Norske myndigheter gir uttrykk for bekymring. Men nå må Norge ta et nytt steg i kritikken av det brutale diktaturets forbrytelser og følge opp de verbale ytringene: Detaljert kritikk som er tilpasset grusomhetenes omfang og hensynsløshet må publiseres offentlig på Utenriksdepartementets nettsider.
Selvsagt er det lite Norge kan gjøre alene. Men vi kan være like tydelig i fordømmelsen som likesinnede: Samme dag som de lekkede dokumentene ble offentliggjort sa Tysklands utenriksminister til sin kinesiske motpart at hun var sjokkert, og at det nå må komme en uavhengig og åpen gransking av overgrepene.
Klarer det alle drømmer om
En av de uighurske flyktningene som er bosatt i Norge heter Abduweli Ayup. I fjor skrev han en lengre uttalelse om torturen han ble utsatt for i fangenskap. Da de nye avsløringene ble offentliggjort fant han igjen navnene til sin bror og niese i de lekkede dokumentene.
For uighur-flyktninger er alt det vi nå vet om den brutale og hensynsløse behandlingen som venner og slektninger kan være utsatt for er traumatiserende. Dette gjelder også for barn som vokser opp i Norge. De nye avsløringene er langt fra de første. Dette er en forlengelse av stadig mer omfattende dokumentasjon av grove overgrep.
Som medlem i Sikkerhetsrådet har Norge en mulighet og et ansvar for å ta opp kinesiske myndigheters brutalitet som begrunnes med falske anklager mot et helt folkeslag. Noe vedtak er umulig fordi Kina har vetorett, men det er viktigere enn noensinne å diskutere overgrepene i relevante organer.
Nå er det alvor
Nylig har FNs høykommissær for menneskerettigheter besøkt Øst-Turkestan (Xinjiang), men all kritisk gransking hadde myndighetene i Kina gjort umulig. Resultatet viste seg å bli et uforståelig knefall for overgriperen. Som medlem av FNs menneskerettighetsråd må Norge snarest fordømme begrensningene som hindret kommissæren fra å gjennomføre et meningsfullt besøk.
I normaliseringsavtalen fra 2016 har Norge forpliktet seg til å ikke skade forholdet til kinesiske myndigheter. Avtalen blir ofte ufarliggjort med et resonnement om at teksten ikke legger begrensninger på norske myndigheter.
Men erfaringen er en annen: Selvsensuren som norske myndigheter bedriver er av større omfang enn i andre demokratier. Som da Erna Solberg nektet å fordømme behandlingen som Liu Xiaobo fikk fram til sin død. Og da dagens regjering insisterte på å være representert under vinter-OL, i motsetning til mange andre land som vi deler verdisyn med.
Et sterkere folkestyre
Dette er bare to av mange eksempler på urovekkende selvsensur i Norge. Avtalen er ikke juridisk forpliktende. Derfor er det et mulighetsrom for Norge: Vi må erklære at med kunnskapen vi nå har om brutaliteten og omfanget av overgrep fra kinesiske myndigheter, må Norge se bort fra normaliseringsavtalens formuleringer.
Og Norge kan igjen bli gjenkjennelig som en konsekvent forsvarer av universelle menneskerettigheter.
I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at Norge skal «samarbeide med Kina langs en nordisk og europeisk linje». EU har ingen frihandelsavtale med Kina. EU har heller ingen konkrete planer om å begynne med forhandlinger om dette.
I stedet ønsker EU å styrke reglene for handel i rammen av Verdens handelsorganisasjon. Den eneste logiske oppfølgingen av Hurdalsplattformen at Norge nå går bort fra ambisjonene om en bilateral handelsavtale med Kina.
Regjeringen Solberg sluttet seg til EU-sanksjoner mot kinesiske myndighetspersoner i et av få avvik fra en bokstavelig etterlevelse av Normaliseringsavtalen.
Sanksjonene ble begrunnet med grove menneskerettighetsbrudd, inklusive ansvar for at uigurer ble drevet inn i tvangsarbeid. ETUC, den europeiske organisasjonen for fagforeningssammenslutninger, forlanger at kinesiske myndigheter innfører en rekke ILO-konvensjoner og aksepterer at det iverksettes tiltak for å verifisere at konvensjonene etterleves.
Lei av å lyve
Men regjeringen mangler tilsynelatende en ambisjon om reelt å styrke arbeidstakerrettigheter i Kina. Planen er å få møteplasser for å diskutere arbeidstakernes rettigheter.
Det er utrolig naivt å tro at dette vil ha noen påvirkning. Bare se til den katastrofale utviklingen i menneskerettighetssituasjonen etter at diplomatisk kontakt ble gjenopprettet med normaliseringsavtalen.
Det er vanskelig å begripe at Arbeiderpartiet i regjering ikke ser på systematisk tvangsarbeid som diskvalifiserende for frihandel. Vi står i en spagat som kan få Norges renomme som et ledende land i kampen for grunnleggende menneskerettigheter til å revne.
