DEBATT

NATO og EU:

Norge trenger en ny strategi

I en verden i endring, der også NATO endrer seg, har Norge behov for flere sikkerhetspolitiske bein å stå på. EU er det åpenbare svaret.

TRENGER RYGGDEKNING: Norge trenger politisk ryggdekning i en globalisert verden der Russland og Kina har vist evne og vilje til å trakassere små land. USA kan ikke bli tatt for gitt, skriver kronikkforfatteren. Her signerer Vladimir Putin (t.v) og Xi Jinping en handelsavtale mellom Russland og Kina i 2018. Foto: Stephen Shaver / Shutterstock
TRENGER RYGGDEKNING: Norge trenger politisk ryggdekning i en globalisert verden der Russland og Kina har vist evne og vilje til å trakassere små land. USA kan ikke bli tatt for gitt, skriver kronikkforfatteren. Her signerer Vladimir Putin (t.v) og Xi Jinping en handelsavtale mellom Russland og Kina i 2018. Foto: Stephen Shaver / Shutterstock Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Bård Bredrup Knudsen
Bård Bredrup Knudsen Vis mer

Thorbjørn Jagland, tidligere generalsekretær i Europarådet, Ap-leder, statsminister og utenriksminister, hadde 25. september en debattartikkel i Dagbladet med tittelen «Alliansen kan sprekke». Hovedtesen er at etter fadesen i Afghanistan må det lages en ny strategi og at de europeiske landene må få større innflytelse, ellers vil NATO-alliansen sprekke.

KRITISK: Etter et møte med USAs president Joe Biden tirsdag, gikk Natos generalsekretær Jens Stoltenberg hardt ut mot Kina. VIDEO: Vegard Kvaale. Vis mer

Det er imidlertid uklart om det er NATO som trenger en ny strategi, landene i Europa, eller kort og godt Norge. Etter mitt syn er det ikke minst Norge som trenger en ny strategi, der vi i tillegg til NATO baserer oss på økt sikkerhetspolitisk og militært samarbeid med EU og EUs medlemsland.

Jagland er en av få norske politikere som i mange år har tenkt prinsipielt og formulert mer langsiktige problemstillinger knyttet til internasjonal politikk og Norges stilling. Ovennevnte debattartikkel er intet unntak og inneholder en rekke viktige perspektiver, men budskapet hans blir likevel hengende i luften med mange ubesvarte spørsmål.

Et hovedpoeng for Jagland er at vi må bruke vår innflytelse maksimalt i EU, ikke minst fordi EU er en global aktør som blir (i økende grad?) viktig i forholdet til de tre andre store aktørene, Kina, Russland og USA. Samtidig mener han at kravet om at EU må bygge ut sin egen militære kapasitet virker lite realistisk, og at det dessuten er uønsket fordi det «vil være i konkurranse med NATO».

Bak dette synet ligger Norges betydelige avhengighet av NATO – og i første rekke USA – for å forhindre at det oppstår et militært tomrom i Europa generelt og i Norges nære omgivelser spesielt. Mer implisitt representerer dette et nostalgisk ønske om at USAs rolle for europeisk sikkerhet må forbli slik den var under den kalde krigen.

Etter mitt syn står dette fromme ønsket i strid med flere av de internasjonale trender som Jagland selv med rette understreker, ikke minst Kina som hegemonitrussel og USAs dreining mot Asia og stillehavsområdet. I tillegg er det klart at USA har store innenrikspolitiske problemer som fortsatt vil trekke i retning av en mer isolasjonistisk og egoistisk politikk.

Selv om man kan håpe at tidligere president Donald Trump representerte et ekstremt tilfelle av amerikansk skepsis mot NATO – og Europa mer generelt – så har også president Joe Biden så langt vist påfallende liten interesse for å konsultere sine europeiske allierte i viktige internasjonale spørsmål – ref. Afghanistan, men også den hårreisende dårlige behandlingen av Frankrike i USAs strategi for å bygge nye allianser i stillehavsområdet med, i første rekke, Australia og Storbritannia.

Da Frankrikes president Emmanuel Macron for noen år siden omtalte NATO som «hjernedød», var det nettopp fordi NATO ikke lenger fungerte som det sentrale konsultasjonsorganet mellom de to sidene av Atlanterhavet. Det er de politiske konsultasjoner gjennom alliansens organer som utgjør den «felles hjernen» i NATO. Uten konsultasjoner er denne hjernen «død».

USA har i en årrekke, og med rette, ønsket at europeerne skal påta seg en større byrde for egen sikkerhet. Frustrasjonen har vært økende under flere amerikanske administrasjoner. Dette er et faresignal gitt den underliggende amerikanske forakten for svakhet. Et Europa som er like teknologisk og økonomisk avansert som USA, men som fortsatt av gammel vane lar USA betale størstedelen av regningen for europeisk sikkerhet, vil hverken bli respektert eller konsultert.

Gitt USAs voksende utfordringer både hjemme og i forholdet til Kina, synes det klart at med dagens utvikling vil NATOs rolle bli ytterligere marginalisert. Det er neppe sannsynlig at NATO vil «sprekke» med det første, men økende politisk irrelevans er en reell mulighet.

I lys av denne utviklingen, er Angela Merkels påpekning om at Europa må ta sin egen fremtid i egne hender av stor politisk betydning. Dessverre har Tyskland så langt nølt med å ta konsekvensene av det. Frankrike derimot, har svart med å understreke behovet for økt forsvarssamarbeid i EU. Dette har falt mange i Norge tungt for brystet, og er blitt avskrevet som urealistisk eller uønsket. Som Jagland synes å mene: en trussel mot NATO.

Den viktigste trusselen mot NATO, er imidlertid dersom intet nytt skjer på europeisk side. Det er ikke korrekt at økt forsvarssamarbeid i EU per definisjon vil undergrave samarbeidet med USA. Men det vil kunne bidra til at mer av den politiske dialogen og konsultasjonene over Atlanterhavet i fremtiden vil skje direkte mellom EU og USA, og ikke gjennom NATO.

I et slikt perspektiv vil NATO i økende grad bli en militær beredskapsorganisasjon med en integrert militærstruktur, der en kombinasjon av nasjonale og fellesfinansierte militære kapasiteter vil spille en aktiv rolle i en eventuell situasjon som omfatter militært forsvar i Europa.

Det foreligger allerede flere eksempler på hvordan EU kan bidra til NATO. Det flernasjonale Eurokorpset – en styrke på opptil 60.000 soldater fra de franske, tyske, belgiske, luxembourgske og spanske væpnede styrker, kan stilles til rådighet for både EU og NATO. EU ivaretar ikke bare økonomisk og politisk sikkerhet, mens bare NATO gir militær sikkerhet.

Det er lenge siden det forelå et slikt skarpt skille, selv om NATO med USA som deltaker fortsatt er en mye tyngre militær aktør enn EU. NATO uten USA, derimot, er langt på vei det samme som EU. Det er medlemslandene som disponerer militære styrker, ikke NATO (unntatt enkelte fellesfinansierte kapasiteter).

Et styrket forsvarssamarbeid i EU er viktig for Europa, men også for det transatlantiske samarbeidet. Ideen om et atlantisk «topilarsystem» ble lansert allerede på 1960-tallet. Et mer likeverdig forhold mellom et samarbeidende Europa og USA, vil både gi større strategisk uavhengighet for europeerne og samtidig gi USA en tung global partner på de saksfelt der interessene er sammenfallende. Skal vi redde og videreutvikle det transatlantiske samarbeidet, er dette veien å gå.

EUs forsvarsbyrå (European Defence Agency – EDA) som bl.a. har som oppgave å styrke Europas høyteknologiske militære industribase, samt bidra til militær standardisering gjennom felles forskning og utvikling, ble i 2021 supplert av et fellesfinansiert forsvarsfond (European Defence Fund – EDF) som i prinsippet også vil kunne finansiere militære fellesanskaffelser. Slike anskaffelser kan i første rekke dreie seg om såkalte styrkemultiplikatorer, som militære tankfly og transportfly, samt overvåkningssystemer og kommunikasjonssystemer – alle kapasiteter der NATO har mangler og der europeerne i dag er totalt avhengig av USA.

Slike kapasiteter kan EU også inngå avtaler med NATO om. Det er i et slikt lys at et styrket forsvarssamarbeid i EU kan betraktes som komplementært med NATO. Det er merkelig at NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, ikke synes å innse dette, og heller ikke Jagland.

Hva så med Norge? Jagland mener at Norge bør bruke alle muligheter til å påvirke og øve innflytelse i EU. Dette fromme ønsket er et utslag av norsk ønsketenkning. Vi har som utenforland minimal innflytelse på et EU som systematisk verner om sin politiske beslutningsautonomi. Og hva er det Norge skal fremme når vi skal påvirke? Vi har knapt noen europapolitikk å snakke om – hverken når det gjelder EUs politiske og militære rolle eller Europas posisjon i en globalisert verden.

Vi har en politikk for å ivareta våre egne interesser i forhold til EUs indre marked, dvs. en kremmerpolitikk, men knapt noe mer. Og så lenge vi ikke er medlem av EU, vil vi forbli politisk marginalisert – en randstat i Europas nordvestre hjørne.

Norge kan imidlertid bidra til å styrke EUs forsvarspolitiske rolle gjennom aktiv deltakelse i EDA og EDF. Vi kan påvirke ved å kjøpe oss inn som deltakere i prosjekter som vil bidra til at EUs voksende forsvarspolitiske rolle blir komplementær i forhold til NATO. Ved i tillegg å bidra til å finansiere militære fellesanskaffelser i EU, vil vi som motytelse kunne søke å forhandle frem noen trekkrettigheter på EUs militære kapasiteter og sikre oss selv politisk og sikkerhetspolitisk støtte. Men det vil koste. Slik sett har utenforskapet en prislapp.

Norge er geografisk og politisk utsatt. Russland forblir en sikkerhetspolitisk utfordring selv om sannsynligheten for et militært angrep er lav. Men Russland kan i visse situasjoner utøve press, og da vil vi være sårbare uten å kunne trekke på tunge støttespillere. Det samme gjelder i forhold til et i økende grad selvhevdende Kina. Og vi er sårbare i vår tradisjonelle avhengighet av amerikansk støtte.

Å tro at et USA som neglisjerer Europa vil behandle Norge på en annen måte, er ønsketenkning. Ta for eksempel USAs straffetoll på import av stål og aluminium, basert på påstanden om at slik import er en «trussel mot amerikansk sikkerhet». President Trump innførte tollen, Norge ble ikke unntatt, og tollen er blitt videreført under President Biden.

Konklusjon: Norge trenger politisk ryggdekning i en globalisert verden der Russland og Kina har vist evne og vilje til å trakassere små land. USA kan ikke bli tatt for gitt. Slik sett ville det være en fordel for Norge å være en del av EU som solidarisk fellesskap.

Det er få i norsk politikk som snakker om EU som et solidarisk fellesskap. Det kan kun skyldes sikkerhetspolitisk ubehag og nostalgisk tankeflukt tilbake til en verden som var, men som i dag er drastisk endret.

EU er imidlertid et solidarisk fellesskap, der det i Unionstraktaten står følgende: «Hvis en medlemsstat utsettes for et væpnet angrep på sitt område, skal de øvrige medlemsstater i overenstemmelse med artikkel 51 i De forente nasjoners pakt yte den aktuelle medlemsstat all den hjelp og bistand som ligger innenfor deres muligheter». Unionstraktaten presiserer at både forpliktelsene og samarbeidet på dette området skal være i overenstemmelse med de forpliktelser som et medlemsland har inngått i NATO.

EUs solidaritetsforpliktelse er også politisk. Under Brexit-forhandlingene mellom EU og Storbritannia, stod EUs medlemsland last og bram med Irland, for å støtte vitale irske interesser. For første gang i historien veiet Dublin tyngre i europeisk politikk enn hva London gjorde.

Dette er et eksempel på solidaritet og politisk støtte i praksis. Et annet eksempel: etter at Storbritannia forlot EU, står alle EUs medlemsland fast i sin støtte til Spanias syn på Gibraltars stilling. Ikke minst for små land, kan EUs gjensidige solidaritetsforpliktelse gi redusert sårbarhet og større sikkerhet.

I en verden i endring, der også NATO endrer seg, har Norge behov for flere sikkerhetspolitiske bein å stå på. EU er her det åpenbare supplementet til NATO. Og om vi av innenrikspolitiske grunner neppe vil bli medlem av EU i de kommende årene, kan vi i betydelig grad bidra til å støtte og underbygge EUs økende sikkerhetspolitiske rolle, inkludert EUs fremvoksende forsvarspolitiske samarbeid.

Dette vil være «opplyst egeninteresse» og ivaretakelse av vitale norske sikkerhetsinteresser i lys av en usikker fremtid. Vi vet ikke hva som vil skje i den globale politikk, og Norge har uansett minimal innflytelse på det som vil skje. Men vi kan forsøke å gardere oss.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer