DEBATT

Sylvi Listhaug utpekt som ny Frp-leder

Norges mest polariserende politiker

Skal rødgrønne politikere unngå å bli nyttige idioter for Listhaugs taktikk, bør man analysere Frps strategi.

FRP-KODEN: Denne kjernen i Frp-koden, blir det særlig god grunn til å huske med Listhaug som leder, skriver Magnus Marsdal. Foto: Hkon Mosvold Larsen / NTB
FRP-KODEN: Denne kjernen i Frp-koden, blir det særlig god grunn til å huske med Listhaug som leder, skriver Magnus Marsdal. Foto: Hkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Siv Jensen vil gi stafettpinnen videre til Norges mest polariserende politiker. Det er antakelig et godt valg for Frp. Og en utfordring for rødgrønn side.

Slik Donald Trump provoserte seg fram til maktens tinder i USA, god hjulpet av alle som fordømte ham langs veien, vil Listhaug forsøke å gjøre det samme i Norge.

Skal rødgrønne politikere unngå å bli nyttige idioter for Listhaugs taktikk, bør man analysere Frps strategi.

Frps strategiske rolle på høyresiden er å hente inn velgere med lav inntekt til en politisk koalisjon for skattekutt til de rike og mer makt til milliardærene. Det viktigste virkemidlet her er polarisering i verdipolitikken.

Arbeiderklassevelgerne som Frp skal hente inn til støtte for høyresidens skattekutt, har nemlig venstreorienterte holdninger til økonomisk fordeling og makt. Her vil Listhaug ha lite å hente.

Samtidig har deler av arbeiderklassen mer konservative holdninger i såkalte verdispørsmål som innvandring og integrering. Her har Frp sin arbeidernisje.

Verdipolitikk eller interessekamp? Kampen om velgerne er i stor grad en kamp om politikkens dagsorden. Frp har alt å tjene på at den politiske debatten handler mest mulig om kulturelle verdispørsmål og minst mulig om økonomiske klassespørsmål.

Frp vil ikke at valgkampen skal handle om eiendomsbaroner, de arbeidsløses dagpenger eller avstanden mellom fattig og rik. Frp vil at valgkampen skal handle om integrering og religion.

For å dominere debattens dagsorden, tyr Frp alltid til det samme trikset: Skandaløse utspill som skaper hardest mulig fronter i «kulturkrigen». De advarer mot snikislamisering. De hevder at flyktninger bæres inn i landet på gullstol. De sier at KrF-lederen sleiker imamer oppetter ryggen.

Så lener de seg tilbake og lar journalister og politiske motstandere gjøre resten.

Jo mer debatten polariseres i verdispørsmål, jo mindre snakker vi om Frps kamp for flat skatt og andre klassespørsmål. Og jo mer er det Frps omland som mobiliseres opp av sofaen på valgdagen, ikke de rødgrønnes.

I mange land har politikere med høyreautoritære tendenser perfeksjonert en metode vi kan kalle den kalkulerte flertydighetens provokasjon. Den utføres i tre faser.

Første fase: Si noe skandaløst provoserende, som å angripe en svak minoritet. Klem til så hardt at mediene bare MÅ trykke på den store skandaleknappen. Håp på hardest mulig fordømmelser fra motparten.

Andre fase er å spille uskyldig: Det var selvsagt ikke SÅNN jeg mente det med «gullstol»! Her kommer den kalkulerte flertydigheten til nytte.

I fase tre vil politikeren ikke bare føle seg misforstått og uthengt, men aggressivt anklage den politiske eliten for knebling, sensur og et politisk korrekt meningstyranni som viser at de mektige ikke våger fri og åpen debatt.

Slik forvandles majoritetsrepresentanten som nettopp sparket løs på en minoritet selv til en stakkars forfulgt minoritet. Formålet med hele øvelsen er å spille offer på en måte som legitimerer ens egne aggressive angrep på andre – ikke minst minoriteter.

Få spiller dette spillet bedre enn Sylvi Listhaug. Hun kan bli en større utfordring for det rødgrønne laget enn Siv Jensen har vært.

Med det ene utspillet mer usmakelig enn det andre, har Listhaug vist seg mer enn villig til å trampe på normal anstendighet for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Som småbarnsfar kjenner jeg igjen atferden til en femåring som kan finne på å slå eller knuse ting, bare for å få oppmerksomhet fra voksne som er opptatt med et annet barn. Det fungerer som en felle. Man må reagere. Men da lykkes barnet samtidig barnet med å tilrane seg oppmerksomheten. Du risikerer å belønne destruktiv atferd.

Sånn er det med en provokatør som Listhaug også. Hvis man lar henne holde på uimotsagt, kan det bidra til å normalisere den høyreradikale retorikken. Når man sier imot, kan det gi henne akkurat den polariserende oppmerksomheten hun bygger sin karriere på.

Venstresidas vei ut av dette dilemmaet må først og fremst være å sette sin egen politiske dagsorden. Å skape politisk polarisering der hvor venstresida vil ha den. I saker som samler den rødgrønne velgerkoalisjonen. Ikke saker som hjelper Frp inn i rampelyset.

Venstresida skal aldri vike i kampen mot rasisme eller svikte i forsvaret for minoriteter og menneskerettigheter. Men man kan heller ikke erstatte en tydelig politikk for interessekampen med høylytte fordømmelser i verdipolitikken.

Uten tydelig konfrontasjon i interessekampen, har venstresida i et stadig mer klassedelt samfunn knapt noen eksistensberettigelse. Første steg på veien, er å føre en annen politikk enn Høyre.

Ikke bare for å bekjempe den økende ulikheten, men også for å forebygge den høyreautoritære trusselen. For det er elitenes konsensus i den økonomiske politikken som rydder terrenget for de høyreautoritæres polarisering av verdipolitikken.

Denne kjernen i Frp-koden, blir det særlig god grunn til å huske med Listhaug som leder.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer