La meg fortelle en historie om en mann jeg setter veldig høyt. En mann som var der da verden var som mørkest. Jeg mener denne mannen bør bli Norges neste statsminister.

Selvsagt skal velgerne bestemme hvem som styrer landet, men at Jonas Gahr Støre skal være uegnet og en person som ikke forstår seg på folk sine liv, er jeg ikke med på. I august 2011 greide jeg å trille meg ut av sykesenga min på Universitetssykehuset i Nord-Norge, etter å ha blitt skutt og hardt skadd på Utøya 22. juli.

Jeg trilla i rullestol, med god hjelp av min søster Lise, over på Universitetet i Tromsø (UIT). For å høre på et foredrag. Et foredrag av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. Det var ingen tåkefyrste, eller mann som var født med sølvskje i munnen, som møtte meg. Derimot en mann med både omsorg og empati. En varm mann, som var oppriktig opptatt av hvordan det gikk med meg. Jeg møtte ingen rik kald kakse født med sølvskje i munnen, men et inspirerende varm mann som var genuint opptatt av hvordan jeg hadde det.

Seinere i foredraget framhevet daværende utenriksminister i Norge at det var motiverende for ham, og alle andre i salen, at jeg greide å trille meg til foredraget hans. Det til tross for at jeg var hardt skadd på Utøya. At det ga ham og alle andre i salen motivasjon, at jeg greide å reise meg opp av sykesenga etter utallige operasjoner. Det fortjente jeg en varm applaus for. Av og til har jeg tenkt på det Jonas sa til meg og forsamlingen på UIT. Hvor viktig det var for meg. Hvor mye det betydde.