Jeremy Clarkson kjenner kanskje de fleste best fra bilprogrammet «Top Gear». Han er en politisk ukorrekt bilfantast med begeistring for raske biler og V8’ere. Han er også kjent for å ha mistet jobben i BBC etter å ha knuffet til en kollega.

Sinna og dyrekjær

Men Clarkson har en annen, mer interessant side: Han er bonde. Ikke en hvilken som helst bonde, men en bonde som tv-tittere har hatt gleden av å følge som lærevillig, frustrert og til tider sinna og dyrekjær bonde-amatør gjennom to sesonger av Clarksons farm.

Programmet er blitt så populært at britenes bondelag ga ham den prestisjetunge Farming Champion of the Year i 2021, og ifølge britenes landbruksminister Mark Spencer er han både bra for landbruket og har en enorm, positiv påvirkningskraft.

Jeremy Clarkson snakker om at vi må slutte å pløye, sørge for at insektene har det bra, lage flere randsoner langs åkrene for å øke det biologiske mangfoldet, og øke jordas helse. Dette er god økonomi, mener han.

Hippie?

Når jorda gjør jobben slipper han å bruke en formue på kunstgjødsel. Da han oppdaget at ulla han produserer knapt dekker kostnaden ved å klippe sauer uttalte han at vi burde bruke naturmaterialer framfor plastikk og rett og slett FORBY polyester-grilldresser.

Han mener det er helt idiotisk å lage klær av olje når sauene vi spiser er dekket av ull, et miljøvennlig produkt som har vært brukt i tusenvis av år, og som dessuten i motsetning til plast er fullstendig nedbrytbart. Er Jeremy Clarkson blitt hippie på sine gamle dager?

Etter hans bilpark og Lamborghini-traktor å dømme er det ikke fare for at han trekker fram ponchoen og vannpipa med det første, skjønt sesong tre av Clarkson’s farm kan selvfølgelig by på overraskelser.

Bønder vil stoppe fjord-døden

Tråkker nye stier

Det er ikke bare i Storbritannia helt vanlige bønder har fått øynene opp for andre måter å dyrke mat på. Også her til lands finnes det noen som tenker annerledes, som har begynt å ta den nyeste kunnskapen om landbruk inn i hverdagen, og som gjør helt andre ting enn det de og deres rådgivere lærte på landbruksskolen.

De gjør det uten ekstra økonomisk støtte, og de tråkker opp helt nye stier. Bøndene selv skaper kunnskap om hvordan det er mulig å produsere mat på lag med naturen framfor mot den. De gjør det med lommeboka som innsats, og hittil har det gitt lovende resultater. De kaller det regenerativt landbruk.

Intensivt åkerbruk er kjent for å utarme jorda, men de regenerative kornbøndene tenker like mye på livet under jordoverflaten som på det som vokser over den.

Framfor å pløye og så en monokultur som hvete eller raps, sår de mellom 12 og 20 ulike vekster under monokulturen – en slags eng. Dette stimulerer fotosyntesen, øker mikrobemangfoldet og bygger opp moldinnholdet i jorda.

Dermed holder jorda bedre på vannet, og jorda holder seg på jordet framfor å støve bort eller renne ned i bekker og elver.

Kan redde Oslofjorden

Ifølge Norsk institutt for vannforskning stammer ikke mindre enn 43 prosent av nitrogenavrenningen og hele 51 prosent av fosforavrenningen til Oslofjorden fra jordbruket, og en renere Oslofjord er helt avhengig av at bøndene begynner å tenke nytt.

Nytenkning er akkurat det disse bøndene som driver regenerativt driver med. Men de tenker nytt i motbakke.

FN utpekte 2015 til jordåret. Vi er nå er inne i FNs tiår for natur-restaurering, og for jordas vedkommende handler dette om å bygge opp moldinnholdet og det mikrobielle mangfoldet. Økologisk jordbruk er et skritt i retning av dette, og EUs Farm to Fork-strategi har målsatt at 25 prosent av all landbruksproduksjon skal være økologisk innen 2030.

Sinka Norge

Men Norge henger langt etter i denne satsingen. Bare 5 prosent av produksjonen her til lands er økologisk. Til sammenlikning ligger Danmark på hele 13 prosent og Sverige på 9 prosent økologisk drift. Imidlertid kan regenerative produksjonsmåter peke retning for bedre jordhelse for både økologiske og konvensjonelle bønder.

MENINGER

Få opp tempoet!

«Regenerativ Region», ledet av Universitetet i Oslo med partnere fra NMBU, Norges Vel, Sunn Jord og finansiert av Viken fylkeskommune, er et prosjekt som spør hvordan man kan oppskalere noe som i dag er en bitte liten nisje, til å bli mainstream.

Pionerbøndene i vårt prosjekt driver både konvensjonelt og økologisk, og det de har til felles er prosessen. Etter kanskje årevis med ensidig kornproduksjon og kunstgjødselbruk bygger de opp jordas moldinnhold igjen.

De dropper pløyingen, de komposterer, de tilsetter mikrober til såkornet, de begrenser eller kutter helt ut sprøytemidler og mineralsk gjødsel.

Ugress har tradisjonelt blitt pløyd eller sprøytet bort; i regenerativt landbruk spør man heller hvilken funksjon ugresset har, og fremmer forholdene for veksten man ønsker å kultivere.

Krevende omstilling

For bøndene i vårt prosjekt er omstillingen krevende. De driver landbruk på helt nye måter - ofte i opposisjon til den landbruksvitenskapen de selv er opplært til å praktisere etter, og som de fleste mener er «riktig».

Samtidig tenker de at regenerativt jordbruk er det Jeremy Clarkson ville kalt en «no-brainer»: «It’s all about the soil», sier Clarkson, fordi det handler om både penger, miljø og klima.

Gjennom underkulturer og mikrobielt mangfold får bøndene bedre jord, og bruker langt mindre penger på gift og kunstgjødsel. Dette gir bedre økonomi for bonden, mindre erosjon, planter som tåler bedre både flom og tørke, og sist men ikke minst – regenerativ landbrukspraksis binder CO₂ til jorda.

Fire promille-målet

På COP21 i 2015 lanserte den franske regjeringen det såkalte «fire promille initiativet»: Hvis man øker jordas moldinnhold med fire promille i året binder man nok karbon til å nullstille alle de menneskeskapte klimagassutslippene.

Og mens planeten blir varmere og varmere og de økonomiske vilkårene for norske bønder blir dårligere og dårligere, venter de fleste bønder på norsk forskning, på norsk jord, som skal peke retning og trigge handling.

Spørsmålet er om det norske samfunnet, og Oslofjorden, har tid til å vente. Kanskje det er de regenerative bøndenes erfaringskunnskap vi må styre etter, og at vi må forske og handle parallelt?

• Forfatter av dette innlegget heter Karen Victoria Lykke og er professor med spesialisering innenfor mat og bærekraft ved Senter for utvikling og miljø ved UiO.