Nuda Veritas

Hvorfor kan de ikke sette opp et skilt om at stranda er forbudt for anstendige mennesker?

VI ER PÅ VEI til Huk for å nyte en av de første vårdagene. Treåringen har med seg en ballong som han har tenkt å sjøsette. Min ektemann er iført sin forholdsvis nye kakishorts, en gave fra svigermor, og jeg har måttet love ham ubegrenset tilgang på ekteskapelig kontakt for å få ham til å bruke den. Sannsynligvis var shortsen tiltenkt min far da han hadde sine velmaktsdager på Kanariøyene.

- Jeg ser helt teit ut, påstår han.

- Du ser moden ut. Moden er ikke det samme som teit, forsikrer jeg.

VI PARKERER og sprader nedover en tilfeldig valgt sti. Vi passerer en middelaldrende mann som glor stygt på oss, og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at han var naken. Har han bukse på seg? Det er vanskelig å se når han sitter slik. Sannsynligvis er det treåringen han glor på. Sannsynligvis er han pedofil. Noe så ekkelt. Jeg holder ungen stramt i kragen og i det samme mister han ballongen. Den fyker av gårde i vinden og er snart utenfor rekkevidde. Det tror jeg i hvert fall, for det er ikke blitt ordentlig varmt ennå, og bading virker uaktuelt.

I det samme kaster en mann, iført ingenting annet enn det jeg identifiserer som Old Spice, seg fram under berghammeren. Med livet som innsats hiver han seg ut i bølgene og redder ballongen. Noen begynner å klappe. Jeg kikker ned og der ligger blomstrende kjønnsorganer på rekke og rad. Dagens helt synes ikke at det er kaldt, å nei da. Han rekker meg stolt ballongen og det er for så vidt godt at han har noe å være stolt over, for hans opprinnelige stolthet er blitt temmelig liten i mai-vannet.

JEG TAKKER OG BUKKER. Nudistene klapper. Jeg føler meg vanvittig dum og sannsynligvis trenger jeg ikke å gjøre annet enn å kle av meg for å rette på det. Men hvorfor skal jeg det? Rimelig nok har naturistene fått den luneste vika, men det er fortsatt for kaldt.

Kanskje har de retten på sin side, vi kom alle nakne inn i denne verden. Jeg foretrekker likevel å identifisere meg med tilværelsen etter syndefallet. Men nå er jeg altså i Paradis for en stakket stund, der ingen tenker på å bekle sine edlere deler med fikenblad. Et skamløst fellesskap. Det burde selvfølgelig stått et skilt her - Forbudt for anstendige mennesker - slik at vanlige folk kan få vite hva de går til.

- Nå kan jeg sjøsette ballongen, sier treåringen og ser skarpt på mannen som har prøvd å hindre ham i gjerningen.

- Mamma, hvorfor har ikke mannen klær på seg?

- Jeg vet ikke, sier jeg og henvender meg til mannen: - Hvorfor har du ikke klær på deg?

- Det føles best sånn, sier han og påpeker at det under opphold på denne stranda er lov til å praktisere lek, sport og bading uten påkledning og skille mellom kjønnene.

- Å ja, sier treåringen.

- Nettopp, sier jeg.

- Hvorfor kan dere ikke bare nøye dere med å gå nakne hjemme eller delta i «Big Brother»? Jeg mener, inne er det i det minste varmt nok.

- Nuda veritas, sier mannen.

JEG ER IKKE særlig stiv i latin, men antar at det har noe med den nakne sannhet å gjøre. Så utrolig pretensiøst, tenker jeg og velger å tro at nudister ikke nøyer seg med å være nakne hjemme fordi folk flest går nakne hjemme.

Jeg snur meg for å lokalisere min ektemann slik at jeg kan føle fellesskap med noen som vanligvis ikke går nakne utendørs, men der står min livsledsager og smiler bredt - med svigerfars kakishorts i hånda.

- Hasta la vista, roper han og kaster shortsen ut i bølgene.

Jeg ser aggressivt på naturisten.

- Skal du ikke hente shortsen?

Han rister på hodet. Jeg kan selvfølgelig forklare ham at verdien på en shorts, en kakishorts, langt overskrider verdien på en ballong, men jeg tror han skjønner det. Han vil bare ikke være med på å hindre det naturlige.

- Du kommer til å bli forkjølet, sier jeg strengt og ser på min ektemann.

Han enser meg ikke, klatrer ned skrenten og setter seg ned med en splitter naken dame. Jeg strener etter med ungen på slep.

- Slapp av. Vi sitter jo bare og prater, sier han. Det går opp for meg at det ikke er bare bare å være naturist. I dette tilfellet er det for eksempel grunn til å mistenke min manns intensjoner.

- Jeg vil også være naken, sier treåringen.

- Det vil du ikke, sier jeg og tar min ektemanns øre i den ene hånda og buksene til ballongredderen i den andre.

- Nå går vi hjem.

- Hvor har du egentlig tenkt deg med buksene mine?

- Du får gå naken hjem i dag, sier jeg og kler på min ektemann etter beste evne. Buksene kler ham ikke.

Min sønn mister ballongen på nytt. Ingen gjør noe for å redde den. Jeg kommer tydeligvis ikke særlig godt ut av det med naturister. Kanskje jeg rett og slett er for anspent.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.