KOMMENTARER

«The Undoing»:

Ødelagt av doven feminisme

Det populære krimdramaet «The Undoing» ga seerne slutten de trodde de ville ha. De tok feil.

PARTERAPI: Psykologen Grace (Nicole Kidman) får livet snudd på hodet, og blir etter hvert nødt til å stille spørsmål ved både sine nærmestes og sitt eget sinn i HBOs nye krimserie «The Undoing». Video: HBO Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Klokken halv elleve om kvelden er det en helt spesiell type tv-serie jeg ser etter. Den må ikke være så innfløkt at jeg må konsentrere meg hardt, ikke så dum at jeg blir irritert, og om den inneholder glossy amerikanere som tar livet av hverandre, er ingenting bedre.

HBO-serien «The Undoing» så med andre ord ut til å være akkurat det som trengs i en sådan stund: En glanset krim frontet av Nicole Kidman og Hugh Grant, lagt til Manhattans dyreste kvadratmetre og full av mørke mistanker innad i familier og vennekretser. Det ble lovet u-svinger og overraskelser, men underveis var det snarere som om jeg kunne trampe ned en tungt opptråkket sti. Her var det få overraskelser, men en desto sterkere følelse av å ha vært her før.

«The Undoing» er på mange måter forbløffende lik «Big Little Lies», også en stjernespekket krim sendt ut i verden av HBO. Begge seriene har vært store suksesser, primært blant kvinnelige seere. De to historiene foregår på hver sin amerikanske kyst og er basert på romaner av forskjellige forfattere, men i begge tilfeller er serieversjonen skapt av tv-veteran David E. Kelley, som også sto bak «Ally McBeal» på nittitallet, og frontet av Nicole Kidman. Begge seriene tilbyr en smugtitt inn i et obskønt velstående miljø, der tilskueren kan himle med øynene over hvor bortskjemte de rike damene i hovedrollene er, og samtidig hige etter å eie kåpene deres.

Det er på dette punktet det er på sin plass å informere om at det følgende kommer til å avsløre slutten i «The Undoing» og første sesong av «Big Little Lies». I «Big Little Lies» ender det med at Nicole Kidman, hjulpet av venninnene, får tatt et endelig oppgjør med sin sjarmerende og psykopatiske ektemann, som viser seg å ha vært den store skurken hele veien.

I «The Undoing» ender det med at Nicole Kidman, hjulpet av en venninne, får tatt et oppgjør med sin sjarmerende og psykopatiske ektemann, som viser seg å ha vært den store skurken hele veien. I begge tilfeller er det en ganske banal feminisme som redder dagen: Kvinnene som finner kraften i seg selv og nedkjemper ondskapen.

I tillegg til å være ganske platte løsninger på drapsgåtene, sitter jeg som seer igjen med en følelse av kontraktsbrudd. Det er snakk om serier som antyder noe amoralsk, men som blir moralske, som lover at her skal vi inn i det mørke i menneskene, men som ender i gjespende konfrontasjoner mellom rakryggede heltinner og kjipe menn.

Vi blir forespeilet at vi skal bli tatt med på noe uventet, men sitter igjen med en følelse av å ha blitt ofre for dovne algoritmer: En tro på at dette er oppskriften for å tekkes et voksent, oppdatert kvinnelig publikum nåtildags. Tv-seriene som gjennom sine dvelende nærbilder av kjente skuespillere oppfører seg som psykologisk krim, ender opp med å være alt annet enn psykologisk, fordi det som kunne vært psykologisk sammensatt, mot slutten skyr enhver indre kompleksitet.

Det er naturligvis fullt mulig for en tv-serie både å være politisk og psykologisk; å presentere troverdige rollefigurer og samtidig plassere dem i situasjoner som viser frem uheldige strukturer i samfunnet. Det er til og med mulig å gjøre dette og samtidig være den typen smart trash som er så ettertraktet like før sengetid. Men da må man prøve litt hardere.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer