Etter ti år er endelig tida moden for debatten som aldri kom den mørke høsten og vinteren etter terrorangrepet. I bøker, intervjuer og sosiale medier tar de overlevende ordet tilbake med en styrke de ikke hadde den gangen.

De forsøkte likevel. «Vi prøvde å si fra i 2011», skrev Elin L’Estrange nylig i et innlegg i Aftenposten. Men den kompakte motviljen mot å sette terroristen inn i en norsk politisk sammenheng, gjorde det nær umulig å diskutere hvor Breiviks tankegods kom fra. Politikerne ville ikke ha en debatt om radikalisering og ekstremisme som også stilte dem til ansvar for et stadig mer brutalt og dehumaniserende ordskifte. Frp ble fredet og ikledde seg offerrollen. Bare å nevne at Breivik en gang hadde vært et aktivt medlem i partiet, ble ansett som ufint.

AUF fikk beskjed om å dempe seg. Dagens Næringsliv skrev på lederplass at ofrene for 22. juli også har et ansvar for «ikke å ødelegge den offentlige samtalen om innvandring og integrering». Da AUF-leder Eskil Pedersen derimot brukte uttrykket «ytringsansvar», ble han refset og latterliggjort i flere aviskommentarer. Han ble beskyldt for å være illiberal og ville kneble ytringer han ikke likte.