KOMMENTARER

Natos utvidelse

Ofret kurderne og ga Putin en smell

Alle fikk det som de ville, bortsett fra kurderne og Putin. Sverige og Finland sklir inn i Nato, og Tyrkia gir kurderne en kraftig smekk, skriver Morten Strand.

GRUPPEBILDE MED VINNERNE: Tyrkias president Tayyip Erdogan og Nato-sjef Jens Stoltenberg i midten, og Finlands President Sauli Niinisto og Sveriges statsminister Magdalena Andersson, til høyre. Ytterst de tre lands utenriksministre. Taperne, kurderne, og Vladimir Putin, glimret med sitt fravær. Foto: REUTERS / NTB
GRUPPEBILDE MED VINNERNE: Tyrkias president Tayyip Erdogan og Nato-sjef Jens Stoltenberg i midten, og Finlands President Sauli Niinisto og Sveriges statsminister Magdalena Andersson, til høyre. Ytterst de tre lands utenriksministre. Taperne, kurderne, og Vladimir Putin, glimret med sitt fravær. Foto: REUTERS / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Avtalen tirsdag kveld, som sikrer svensk og finsk medlemskap i Nato, er en åpenbar fjær i hatten for Natos generalsekretær Jens Stoltenberg. Han var aktiv og sentral i arbeidet for å forene det uforenelige, Sveriges og Finlands etter hvert brennende ønske om å forlate sin alliansefrihet, og bli medlem av Nato, og den mer og mer diktatoriske tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogans krav om offentlig pisking av kurderne.

MADRID: Det er stot sikkerhetsoppbud under Nato-toppmøtet i Madrid. Video: Bjørn Langsem / Reporter: Caisa Linea Hagfors Vis mer

Man kan godt si at demokrati og menneskerettigheter ble ofret på sikkerhetspolitikkens alter. For når alt kommer til alt så er vi oss selv nærmest. Selv om Sverige og Finland vil protestere mot all verden, mot en sånn framstilling av denne bataljen, så var det likevel helt avgjørende for dem å bli med på ferden, for å sitere Ibsen. Og skli inn i Nato.

Sverige og Finland, men særlig Sverige – som i mange år har vært den kurdiske opposisjonens beste venn i Europa – ofrer politiske prinsipper, og lover å kutte båndene til Det kurdiske arbeiderparti, PKK, som i tiår har drevet væpnet kamp mot den tyrkiske sentralregjeringen. Det betyr at støtten til PKKs nære allierte i Syria, YPG, de syriske kurderne, også berøres. Sverige og Finland fjerner sin våpenembargo mot Tyrkia, som nettopp er begrunnet med krigen mot kurderne. Og de to landene lover å lage lover som åpner for utlevering av terrormistenkte.

Alle elementene er åpenbare seire for Erdogan, som brukte anledningen til å gi det «kurdervennlige» og det menneskerettighetsorienterte Europa en kraftig en på trynet. De to første elementene er politiske seirer, men det mest dramatiske – det med utlevering – er trolig mer en juridisk nøtt, enn en politisk. Eventuelle utleveringer vil bli prøvd i både nasjonale og internasjonale rettsinstanser, før det eventuelt blir aktuelt med noen utlevering. Og trolig får det ikke så stor praktisk betydning. Noe annet ville være enda mye vanskeligere å leve med for Sverige og Finland. Politikken gjemmer seg her bak jussen.

Erdogan spilte høyt – med å true med å blokkere for svensk og finsk medlemskap i ei tid da Europa skjelver i sine sikkerhetspolitiske lenker – og han vant. Men til tross for Stoltenbergs åpenbare diplomatiske evner, mer enn aner vi USAs tyngde i dette spørsmålet. Alliansens leder ville ikke finne seg i noe tull når de påtroppende medlemmene åpenbart kan endre det strategiske spillet mellom Nato og Russland for de baltiske landene og i Østersjøen. Det samme gjelder nordområdene, altså våre – norske – farvann.

Ved siden av kurderne, så er den russiske presidenten Vladimir Putin den store taperen i dette spillet. De som trodde at Erdogan spilte på Putins banehalvdel – mot sine allierte – tok feil. Erdogan spilte i stedet på hjemmebane, og brukte for anledningene begge banehalvdelene – forsvar og angrep – på kløktig vis.

Den russiske presidenten Vladimir Putin er på sin side delvis satt ut av spill av at Nato, Sverige og Finland, som nå har ryddet unna det viktigste hinderet for medlemskap. En av hans viktigste begrunnelser for å starte krigen mot Ukraina var at Nato var kommet for nær Russland. Det han så langt har oppnådd – ved siden av å ta en brei kystlinje fra Russland til Krim, og noe land i Donbas – er å få Nato mye nærmere seg. Med Sverige og Finland i Nato så blir den direkte grense-kontakten mellom Nato og Russland omtrent dobbelt så lang som den er nå. Grensa mellom Russland og Finland er rundt dobbelt så lang som Russlands grense til Norge, Estland, Latvia, Litauen og Polen til sammen.

Natos militære slagkraft i nord og i Østersjø-området blir også en helt annen. Både Sverige og Finland har solide forsvar, som fra Natos side vil gjøre forsvaret av de baltiske landene vesentlig sterkere. Det nye konseptet, deterrence by denial, avskrekking ved å nekte tilgang, betyr at eventuelle russiske angrep skal kunne stanses allerede ved Natos yttergrense. Man skal ikke lenger bare forstyrre fiendtlige styrkers framrykking, mens man venter på forsterkninger fra allierte, slik strategien har vært.

Sverige og Finland vil få et forsterket vern inntil de formelt blir medlemmer av Nato, men vil i mellomtida ikke formelt omfattes av paragraf 5. De kan vente russiske provokasjoner i lufta og til sjøs, og mer intensiverte dataangrep. Men de vil få Natos og – dermed – USAs sikkerhetsgarantier. De vil bli gjenstand for Putins aggressive vrede. Og de vil ha beskyldningene om å ha sviktet kurderne på samvittigheten.

De må kort sagt leve med vissheten om at de er seg selv nærmest. Og det er vel – tross alt – til å leve med.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer